Moss bys historie - Moss Historielag

|91 Napoleonstiden: Gyllen rikdom, svart nød
viklingen hadde gått, kalle seg madammer, og de var sikkert begge
meget stolte av det.
At husstandsoverhodet hadde borgerskap i byen og betalte skatt,
syntes fra slutten av århundret av å være tilstrekkelig grunn til at
hans hustru kunne kalles madam. En «jomfru» var datter innen en
slik familie.
I Moss var ellers både Herfordts, Berghs og Winges hustruer
madammer. Kjøpmannsdøtrene kunne man dermed i beste fall
titulere jomfruer, eller mamseller, som man gjorde om man stammet
fra Sverige. Når det gjaldt titler, rangerte kjøpmennene på
linje med håndverkerne, om de enn hadde fine hus, klær og langt
mer penger. Fortsatt var alle de andre kvinnene i byen, alle som
var av ringe stand, bare «kone» eller «pige». Fortsatt gikk de med
skaut. Fortsatt var det forbudt for dem å bruke hatt. Og de
betegnelsene ble hyppig brukt både i tiltale: «min gode kone», og i
omtale.
Frederikke Elisabeth Chrysties annet ekteskap varte ikke lenge.
To år etter bryllupet var hun igjen enke. Nå var hun enkefrue, og
oberstinne på kjøpet. Dermed hersket det liten tvil om at hun var
en av, om ikke den ledende dame i Moss.
I 1801 fantes det et halvt hundre enker i Moss. Bare oberstinnen
og to andre kunne kalle seg enkefruer: enkefru Købke på Kubberød
var den ene, enkefru Sibbern på Klommesten den andre.
En ting er å stige sosialt. Om en kjøpmannsdatter, en jomfru,
giftet seg med en embedsmann, ble hun med tiden frue. Og det var
jo vel og bra. Verre var det å miste sin tittel. For en som var født
som «frøken», måtte det være meget bittert å ende som «madam»,
hvor rikt og lykkelig ekteskapet enn måtte være.
Og «madam» Chrysties skjebne hadde vært nettopp det. Hun
var selv datter av en oberst. Kanskje hadde hun følt det ekstra sårt
at hun i nesten ti år var blitt tiltalt som madam. Desto bedre ble det
nok for henne at hun kunne tilbringe de siste tyve år av sitt liv som
oberstinne og enkefrue.
Fiine frøkner — og menn i sølibat
Gamle frøken Bolette Thaulow var en dame som på alle måter
skilte seg ut i bybildet. Hun var den siste gjenlevende av gamle
generalveimester Thaulows barn. Hun snyltet ikke på sine slektninger,
men hadde valgt å bo alene med sin tjenestepike, i eget hus
i Storgaden. Bolette Thaulow var i bokstavelig forstand den eneste
fine gamle frøken i Moss. Det gjorde henne til en unik figur i
bysammenheng.
At den gamle frøken var sprek, vet vi fra den dagboken som ble
ført av hennes nevø, Niels Thaulow Hansen. På et ball hos en
annen av hennes nevøer, David Chrystie, i 1813 danset hun mer
enn de fleste. I sitt 84. år utførte hun en dans de kalte engelsk