Moss bys historie - Moss Historielag

195 Napoleonstiden: Gyllen rikdom, svart nød
I denne nye kirken satt imidlertid ikke byens embedsmenn og de
rike kjøpmannsfamiliene nede på kirkegulvet. Som aristokratiet i
Paris hadde sine losjer i operaen, hadde embedsstand og patrisiat i
Moss sine losjer i byens kirke. De hadde sine egne små «rom» oppe
på galleriet, høyt hevet over allmuen. Hjørnelosjene var de fornemste.
Den ene var reservert for byfogden, den annen for kongelige
personer.
Systemet var gjerne at to og tre familier med nær omgang leide
en losje sammen. Det kostet to riksdaler årlig for hver losje, noe
som ga penger til vedlikehold av kirken.
Det var mange gode grunner til at byfogden, familiene Chrystie,
Gude og Herfordt foretrakk sine private losjer. Der kunne de se
uten å bli sett av andre enn sine likemenn. Om noen falt i søvn, var
det heller ingen skandale.
En ting var utsikt og oversikt, en annen god grunn var varmen.
Det fantes ikke fyring i kirken. Presten forrettet derfor vinterstid
med ulveskinnspels foran alteret. Allmuen kledte seg som best de
kunne. Oppe i de innelukkede losjene var det varmere. Dessuten
kunne man trekke for de røde gardinene.
Kirken hadde imidlertid et galleri som var plassert over de
innelukkede losjene. Der var det fri adgang for alle. Og der var det
lettere å holde varmen. Men man så meget dårlig. Det hendte
derfor at folk klatret ut på tverrbjelkene under galleriet for å kunne
følge bedre med.
Under en konfirmasjon hadde en bondegutt fra Råde gjort
nettopp det. Så mistet han plutselig balansen og falt rett ned i
benkeradene, akkurat mens den hellige handling pågikk. Heldigvis
landet han mykt. Han falt lukt i hodet på en mossemadam. Hun
skvatt opp, meget overrasket, men fikk ikke sår av annet enn sin
egen, brukne hårkam. Og den uheldige bondegutten unnskyldte
seg ikke engang, men stormløp ut av kirken.
Presten Thaulow får stilt sin nysgjerrighet
Hans Henrik Thaulow hadde, inntil han flyttet fra byen i år 1800,
vært den lærdeste mann i Moss. Han behersket engelsk, fransk og
spansk i tillegg til sin klassiske dannelse. Han kunne også skrive, og
fikk publisert flere bøker. Alt som ung mann hadde han provosert
sin samtids autoriteter ved å publisere noen frisinnede «Tanker om
Alterens Sakramente». Han var hva man i samtiden kalte for en
«rasjonalist», og hadde større tiltro til lærdom og forstand enn til
skriftrett teologi.
Thaulow var imidlertid ikke på noen måte så radikal som sin
samtids franske rasjonalister, som begynte å dyrke fornuften i stedet
for Gud. Det er derfor ingen grunn til å trekke hans personlige
gudsforhold i tvil. Han la bare ingen vekt på den følelsesmessige
side av saken.