Moss bys historie - Moss Historielag

362 Viktoriatiden: Idyll eller bakevje?
Dikterens hustru: Henrik Wergeland
traff sin hustru, Amalie Sofie
Bekkevold (1819-1889), ved
Granlien nær Christiania. Men
hun var født i Moss. Wergeland var
selv i slekt med familiene Thaulow
og Chrystie og hadde vært mye i
Moss som ung. Derfor var han
sterkt engasjert i alt som foregikk i
Moss. Bildet viser Amalie Sofie med
«biedermeier-krøller» i 1845. Det
er malt av Carl Lehmann og henger
i dag i Thaulow-samlingen på
Norsk folkemuseum.
han skulle påkalle seg offentlig bespottelse. Dermed ville dette bli
en lærepenge både for ham selv og for andre.
I Moss spredte historien seg raskt, men bare på folkemunne.
Verken Brevduen eller Moss Tilskuer våget å nevne noe om det
som hadde skjedd. Christiansandsposten tok derimot saken opp,
avisen skrev at man nå hadde forsøkt å innføre inkvisisjonen i
Moss. Også i hovedstaden figurerte saken i pressen, både på vers
og i prosa. Både anonyme og navngitte skribenter diskuterte det
som hadde skjedd, og kritiserte byen for de gammeldagse straffemetodene.
Morgenbladet brakte i sakens anledning hele tretten
epigrammer om Moss. Slik lød det første og det femte blant dem:
Moss er en gammel by,
der ligger østen Fjorden.
Det veed Alverden nok.
At den foreldet er
nu læser hele Jorden
paa Byens Gabestok.
Berømthedslystne By blandt alle i Nationen.
Det var dig ikke nok
imellom dine Sagn at eie Konventionen,
du maatte have meer, og fik en Gabestok.
Dikteren Henrik Wergeland stammet fra Moss på morssiden og
hadde fortsatt slekt i Moss. Dessuten var han gift med en pike som
var vokst opp i byen. Han mente å kjenne byen fra innsiden og tok
nå saken opp med hele sitt glødende engasjement og skrev et
meget ironisk «Æventyr om Gabestokken I Mosseby», der han lot
gapestokkene i Moss og Borre inngå ekteskap på tingstuen i Moss.
Byen Moss kom dermed på «hele landets» lepper, og det på en
lite flatterende måte. Man kan nok i ettertid påstå at det var
feilaktig å gi «byen» skylden. For både anmelderen, den anmeldte
og dommeren hørte jo hjemme i landsognet, ikke i Moss.
Dorthea Popp skrider til aksjon
«Ola Mand» var imidlertid alt dømt. Og bordet fanger. Men hvem
skulle eksekvere straffen? Hørte saken inn under fogden eller
byfogden?
Fogden, Nils Ytter, nektet å ha noe med saken å gjøre. Dermed
måtte straffen iverksettes av den mann som da var amtmann,
Christian Birch-Reichenwald. Han var enig med Ytter. Dermed
havnet saken hos byfogd David Vogt, som også kviet seg sterkt. Det
skrev han i hvert fall senere. Men dommen måtte dog fullbyrdes.
Vogt var en plikttro mann og satte sin betjent i arbeid.
Enten nå «byen» hadde skyld eller ikke, ble det i alle fall siste
gang denne gammeldagse straffemetoden overhodet ble anvendt i
Norge. Og den førte siden også til lokal berømmelse for Ola Mand.