Moss bys historie - Moss Historielag

222 Napoleonstiden: Gyllen rikdom, svart nød
Klesrevolusjon: Med slike ballkjoler
som denne fra år 1800 kunne kvinnene
bevege seg langt friere enn før.
forteller Conradine Dunker. Nå holdt det med sypike. Dermed ble
det både lettere og billigere for en skreddermadam som Kattrin
Berglund og for en tjenestepike som Boel Gay å kopiere motene fra
Frankrike. Samtidig holdt bomullsstoffene sitt inntog for fullt. De
fortrengte silken til fest og ullstoffene til hverdags. Takket være
bomullen og arven fra den franske revolusjon skjedde det dermed
en reell demokratisering av motebildet på Moss.
Med de «greske» kjolene forsvant parykkene også, både blant
kvinner og menn. David Chrystie og Johann Gude må ha sluttet
med pudderparykk for godt rett forut for året 1801 og begynt å gå
med håret fritt, lett fremoverbørstet mot pannen.
Frisør Filliong hadde opprinnelig vært parykkmaker. Men år for
år fikk han mindre å gjøre. Kanskje beholdt eldre herrer som Jens
Gerner eller Niels Thaulow parykken litt lenger. Til slutt la også de
den av. Da var det godt for Filliong at han kunne kunsten å stelle
levende hår også.
Kvinnebetroelser
Etter Ankers død var det nok ingen tvil om at Chrysties selskaper
på Refsnes og inne i byen var de beste i egnen. Niels Thaulow
Hansen forteller i sin dagbok både om mannfolkselskaper hvor
man kan drikke seg «døktig full», om baller og maskerader. Og
Sophie Chrystie var både en vakker og velkledt, spirituell og
dannet vertinne.
Sophie var vittig og underholdende. Og alle unge piker — og
menn — beundret henne. Selv syntes Sophie at hennes mann var
både brav og redelig — og elsket henne høyt, har hun skrevet.
Spørsmålet var like fullt: Forsto han henne? Var han, og andre
menn i Moss, i stand til å ta en intelligent kvinne som henne på
alvor?
24. februar 1801, noen uker etter at presten og klokkeren hadde
gått byen rundt og tellet hoder, var David Chrysties unge hustru i
det filosofiske hjørne. Hun satte seg følgelig ned for å feste noen
tanker på papiret. Hovedtemaet hennes var livet i Moss, og ikke
minst forholdet mellom kjønnene. Brevet var stilet til en eldre
nordmann i København, Christen Pram, som både var forfatter og
økonom. Tonen i brevet var meget åpenhjertig, og er den beste
kilde vi har til å komme et menneske i Moss på denne tiden helt
inn på livet.
Saken var, syntes Sophie Chrystie, at miljøet ikke tillot en kvinne
å være alvorlig. Hvis hun var i det tenksomme hjørne, kom folk
styrtende til. «Men da finder man mig kiedsommelig, nej, nu er Du
traurig, heder det, hvad fejler Dig?»
Denne unge kvinnen, på «toppen» av det gode liv i Moss, var
slett ikke helt lykkelig. Et hovedpoeng i det lange brevet hennes var
at folk i Moss var for materialistiske og jordnære til å forbinde
lykke med noe annet enn nok mat og god inntekt.