Moss bys historie - Moss Historielag

381 Viktoriatiden: Idyll eller bakevje?
Kanal-ordføreren: Fredrik Holst
(18IS— 1865) var ordfører da kanalbyggingen
omsider ble vedtatt
og gjennomført.
vurdert å anlegge en kraftig molo ved Værlesanden. Både visjoner
og handlekraft syntes å være svunnet fullstendig hen. Alle var
«realister». Det gjaldt også byfogd David Vogt.
Så hendte det i 1850 at en svensk militæringeniør, Nils Ericsson,
etter initiativ fra amtmann Christian Birch-Reichenwald kom til
Moss for å studere grunnforholdene ved Værlen og i Mossesundet.
Ericsson oppdaget raskt at det ikke var grunnfjell under sanden, og
hevdet derfor med styrke at det var en skandale at det ikke fantes
gjennomfart. Etter å ha observert og målt en tid, konkluderte han
med at det var all grunn til å gjenoppta tanken om en kanal, og at
det verken ville bli så arbeidskrevende eller så dyrt som mange
trodde. Dermed begynte ballen igjen å rulle.
Handels- og sjøfartsinteressene i Moss lot seg først tenne,
trelasthandlere som Hans Blom og Fredrik Holst og en kaptein og
reder som Michael Fredrik Sundt. Alle disse var godt representert i
byens komiteer, Holst var dessuten ordfører. Formannskapet oppildnet
kommunestyret, som skrev til Havnekommisjonen, som
sendte ballen videre til Marindepartementet. Planen var at Moss
by skulle finansiere arbeidet dersom staten bidro med en fjerdedel
av utgiftene eller mer.
Dette harmonerte godt med tidens liberalistiske ideologi. Den
rådende oppfatning var at staten aldri skulle foreta seg noe på eget
initiativ. På områder som hadde med kommunikasjonsutbygging
og «infrastruktur» å gjøre, måtte det foreligge et sterkt lokalt
engasjement. Da kunne staten tre støttende til. I Havnekommisjonen
førte byfogd David Vogt forsetet. Og i tiden som fulgte, kom
det godt med at han hadde gode kontakter inne i hovedstaden etter
alle sine år på Stortinget.
I juli 1852 fulgte Oscar Is kongelige resolusjon: Arbeidet skulle
igangsettes på nyåret og fullføres innen halvannet år. Kanalen
skulle være uten sluse. Og man hadde plikt til å opprettholde en
akseptabel kjørevei til Jeløy mens arbeidet pågikk. I mai 1853 gikk
man så i gang, og den følgende vinter ble det gravd uavbrutt.
Ettersom arbeidet gikk bra og den lokale entusiasme fortsatt var
sterk, endte Stortinget opp med å bidra med en større andel enn
forutsatt. Planen hadde basert seg på at en fjerdedel av utgiftene
skulle bekostes av staten. Slik saken utviklet seg, ble den reelle
støtte fra staten nærmere halvparten av de utgifter som påløp!
6. november 1855 ble så kanalen åpnet for trafikk, og fra første
stund av ble den fullt utnyttet. Innen nyåret var den benyttet av 84
store skuter og femti mindre. I Mossesundet, hvor det tidligere
aldri hadde ligget fartøyer om vinteren, ble det den første vinteren
liggende et snes skuter for at de skulle kunne stikke til sjøs igjen så
snart isen var brutt.
Over kanalen ble det lagt en bro i to deler. Den kunne trekkes på
land på begge sider. Den hadde ikke «fortau» og lå noe høyere enn
gatehøyde. På Jeløysiden av broen lå et lite hus for brovokteren. Og
broen selv gikk under navnet «Lilleputt».