Moss bys historie - Moss Historielag

172 Napoleonstiden: Gyllen rikdom, svart nød
En ny mann: Momme Peterson
(1771 —1835) var bondesønn og
første generasjons innvandrer i
Moss. Tidlig på 1800-tallet var det
meget vanskelig å arbeide seg opp
og frem i verden. Men i en rekke
norske byer viste det seg at menn fra
Sør-Jylland gjorde det særlig bra.
Momme Peterson var av dem som
«klarte det», og endte som rik kjøpmann
og visekonsul. Men både han
og hans barn beholdt bena godt
plantet på jorden.
hadde nærmest bestilt ham til Moss fordi han trengte en dyktig
mester til sitt brennevinsdestilleri. Momme Peterson het mannen.
Peterson tilhørte i utgangspunktet den «midlere» stand. Men
han ville bli en av de bedre. Å stige sosialt var meget vanskelig.
Derfor måtte det utarbeides en strategi. Hvor lenge skulle han
fortsette å arbeide for Gude? Var det ikke viktig for ham å prøve
seg på egne ben? Med Gudes støtte i ryggen hadde han sjanser.
Hans første og viktigste skritt lå i den ektemake han fant seg. Et
heldig giftermål kunne være et skritt fremover. I Moss hadde en
ung fullmektig få muligheter til å gjøre et godt parti. I stedet dro
han ned til Slesvig og fridde til en pike der. Hun var datter av en
mindre kjøpmann fra Flensburg og hadde en liten arv i sikte. Så
returnerte han til Moss. Hun kom etter, og så giftet de seg der.
I februar 1801 tok han neste skritt. Da avla Momme Peterson
sin troskapsed på rådstuen og fikk borgerbrev, slik Niels Berglund
hadde fått noen år tidligere. Momme Peterson var stadig ikke mer
enn tredve år gammel. Nå kunne han, eller rettere hans unge kone,
Anna Dorthea, begynne krambod. Selv fortsatte han å arbeide hos
Gude enda noen år. Da hadde de to ben å stå på. Og kanskje kunne
en slik dobbeltstilling være gunstig?
Var det farefullt å starte på egen hånd? I 1801 var det allerede
flere kramboder i byen. En var meget stor og solid. Den lå sentralt
til i Konggaden, og tilhørte Peder Winge. At Winge drev det stort,
fremgår av at han hadde fem ansatte menn i sin forretning, foruten
fem tjenestepiker og gårdsgutt, som kunne assistere når det trengtes,
både på det ene og det annet felt. Hva drev han med?
Sannsynligvis handlet han både med kolonialvarer og isenkram.
Det var marked for begge deler. Frederik Espmann holdt også til i
Konggaden, drev krambod og solgte bakervarer på si. Men han
drev i noe mindre målestokk, ettersom han bare hadde to kramboddrenger,
foruten at hans tjenestepike, Boel Gay, bisto dem alle.
Enda to kjøpmenn kan sies å ha drevet lokalhandel i litt større
målestokk i 1801. Albert Gude ser ut til å ha spesialisert seg på
kornhandel. Og Johan Anton Zinche forsynte sannsynligvis byens
skreddere og hjemmesyersker med varer. De trengte både nål og
tråd, bånd og knapper, lisser og kniplinger, foruten stoffer, simple
og fine: angorakamelott, lerret, bomullskattun, atlask, fløyel og
silke i alle farger og sjatteringer. Lokalt var det jo bare vadmel og
andre ullstoffer som ble produsert!
Ellers hadde Moss i tillegg til Espmann en baker med svenner
og en slakter nede på Værlen. En lang rekke høkere må ha drevet
omtrent slik som Margrethe Nadelsteen, med utskjenkning og losji
og småhandel om hverandre, men uten særlig varer å selge.
Slik så handelsstanden ut i Moss da Momme Peterson satte i
gang. Han på sin side startet klokt og bestemte seg for å utnytte
den næring han kjente og hadde en fot innenfor: brenneriene. Fra
Gudes brennerier fikk han kjøpe etterlatenskapen: drank. Med den
foret han kyr, og siden kunne han selge melken. Folk i de større