Moss bys historie - Moss Historielag

343 Viktoriatiden: Idyll eller bakevje?
I 1867 ble klubben imidlertid reorganisert enda en gang og fikk
navnet «Moss Klub- og Balselskab». Det minnet jo sterkt om
foreningens opprinnelige navn.
Severin Bjurstedt, som i 1865 var 49 år, var ansvarlig både for
hotelldriften og for virksomheten i den «fineste» av klubbene.
Bedriften sto — og måtte stå — i hans navn. Men arbeidet har nok
vært overlatt hans madam, hans døtre og fem tjenere. For foruten å
være «vert» hadde Bjurstedt rikelig anledning til å sysle litt med sitt
gamle håndverk. Han var nemlig kobberslagermester og hadde en
fullt beskjeftiget svenn i sin tjeneste.
Det var mange grunner til at det gamle klubbselskapet skiftet
navn så mange ganger. Etter hvert som byen vokste i omfang og
folketallet økte, ble det mindre selvsagt enn før hvem som hadde
«naturlig» adgang til den tidligere så eksklusive klubben. Det
gjorde ikke saken lettere at byen fra 1840 av hadde fått en
rivaliserende organisasjon, håndverkerforeningen «Den gode Hensigt»,
som begynte å ha sine møter og fester på Reinsch' hotell da
han åpnet i 1858.
Også Reinsch var selv opprinnelig håndverker. Han var kommet
vandrende langt, helt fra Dresden i Sachsen, og hadde drevet
som skreddermester i mange år før han gikk i gang med hotelldrift.
I 1865 hadde han færre ansatte enn Bjurstedt og hadde nok
følgelig heller ikke like mange gjester. Som sin kollega opprettholdt
også han sitt gamle fag og sine nære forbindelser med byens øvrige
håndverkere. Disse kontaktene var det lett å opprettholde. For
håndverkernes egen klubb hadde jo sitt lokale i hans hotell.
Stort sett var forholdet mellom byens to foreninger godt, og ved
store anledninger opptrådte de to klubbene sammen. Byen var jo
ikke stor, og medlemmene av de to foreninger hadde jo så mange
andre oppgaver de måtte dele på.
Dansevert med terninger
Det var bare et fåtall blant byens befolkning som kunne tilfredsstille
medlemsbetingelsene i de to klubbene. Flertallet av
byens innbyggere verken stemmerett eller borgerskap i byen og
slapp heller ikke inn på byens hoteller. Hvor vanket så de? Hvor
gikk de for å feste og danse?
For småfolk var det Thodbergs «Casino» i Enggaden som var
det naturlige festlokale. Thodberg kalte seg for «dansevert», men
også han hadde et håndverk i tillegg: Han var bøssemaker. Men
dansesalen krevde nok mesteparten av hans tid. «Casino» opptok
hele annen etasje i den bygningen han eide. Og der var det
utskjenkning av både øl og vin, dans for alle og enhver, og
terningspill når orkesteret hadde pauser.
Dette huset i Enggaden var byens morsomste hus, hverdag som
helg. For Christian Thodberg hadde mange faste losjerende i sitt