Moss bys historie - Moss Historielag

253 Napoleonstiden: Gyllen rikdom, svart nød
Blokade og kornmangel
I den siste fasen av Napoleonstiden var økonomien både i Norge
og i Moss på alle måter en krigsøkonomi. Det var svartebørs, det
var spekulasjon. Mens noen sultet, var andre mette. Mens noen ble
rikere, var det andre som mistet det de hadde.
Med visse unntak var hele perioden en jobbetid for trelast. Det
førte til at arbeidslønningene steg for enkelte grupper av arbeidere.
På den annen side førte dette til høyere matvarepriser, noe som
gjorde nøden mer akutt for dem som var svakest stilt.
Store deler av befolkningen både sultet og frøs. Og uår i
landbruket var ekstra ille når landet, som i 1807, samtidig ble
utsatt for engelsk blokade. Kornmangelen ble dermed til å ta og
føle på i Moss fra høsten 1807. Det hjalp lite om byfogd Scheel
forsøkte å tvinge byens kjøpmenn til å bestille mer korn fra sine
handelsforbindelser.
For det første var det vanskelig å få kornet frem, fysisk sett, når
de engelske skipene kontrollerte farvannet. For det andre var det
umulig for kjøpmennene i Moss å få kreditt under slike forhold:
«Hvormed skal vi kiøbe, saa lenge Pænge icke er imod antagelig
Sickerhed at faae, all Accept er standset i Kiøbehavn, og de, som
nøder at søge Moratorier, endog betages Disposition over de i
Handelen smaalig nok indkommende Pænge?»
Lenge gikk folk og led i stillhet. Selv om byfogden oppfordret til
å melde seg på rådstuen, var det mange flere som var i nød enn
dem han hadde registrert som nødstedte, påsto han i sin korrespondanse
med myndighetene i Christiania. Nøden var langt større
enn folk der var klar over. «Nøden i omliggende Bøygder .. . har
forøget, og vil, naar den icke hastigst afhielpes, fremdeles forøge.»
Nøden i Moss, på Radet og på Værlesanden var enda større. Men
mange var lenge for stolte til å innrømme at de sultet, engstelige for
å bli oppfattet som almisselemmer.
Sult kan skape både sinne, misunnelse og mistenksomhet.
I Moss var det både sult og nød. Og noen sultet mer enn andre. Var
det ikke da naturlig å la sitt sinne gå ut over de rike? Byfogden
fryktet sterkt for «at Mennisker udsættes for at døe af Sult», han
fryktet også for «mulige Excesser af Fortvivlelse».
I Moss måtte derfor det ene borgermøte etter det andre behandle
sladder som var i omløp. De fleste ryktene hadde tilknytning til
byens to største kornimportører, Bergh og Gude, og dreide seg
oftest om de eventyrlige kornlagrene de to angivelig satt inne med,
mens befolkningen sultet ...
Da byfogden på nyåret i 1808 samlet borgerne til møte og
fortalte om en ladning korn som var kommet til Kragerø og nå
derfra kunne skipes til Moss, unnslo samtlige kjøpmenn seg for å ta
på seg å selge dette kornet. Allmuen ville uten tvil tro de drev
ågervirksomhet, sa de. Derimot tilbød både Gude, Bergh og
Andreas Chrystie seg å lagre det gratis og selge det til statens priser,