Moss bys historie - Moss Historielag

301 Viktoriatiden: Idyll eller bakevje':
byens to ledende patrisiere: Henrik Gerner og David Chrystie «den
store», foruten hans nevø, den fallerte Hans Chrystie. Faktisk var
det nettopp han som hadde tatt det opprinnelige initiativ. Mer enn
noen andre var han bevisst hvilken elendig kredittsituasjon som
rådet i landet.
Blant stifterne var det imidlertid en person til. Han kunne neppe
kalles noen patrisier. Det var Momme Peterson, som i sin egen
levetid aldri ble fullstendig stueren i de mest snobbete kretser i
byen. Han var nemlig nyrik, og «det luktet krambod av ham». Men
han tjente gode penger og måtte følgelig trekkes med på dette
initiativet.
Det er i ettertid lett å peke på selvmotsigende forhold i bankens
stiftelsesdokument. For hvis det var brennevinsdrikkingen som var
hovedproblemet i Moss, hvordan kunne da to av stifterne, Gerner
og Chrystie, forsvare brenning og salg til arbeiderne i Moss?
I samtiden ble imidlertid ikke dette opplevd som motsetningsfylt.
Henrik Gerner og David Chrystie mente de burde ha sin frihet
til å produsere brennevin. Arbeiderne burde på sin side ha frihet og
kultur nok til å vite å la være å benytte seg av tilbudet. I stedet
skulle de ha vett nok til å sette pengene i banken og slik være med
på å legge grunnlag for flere brennerier i Moss, som skulle
produsere brennevin som de heller ikke skulle fortære.
Den nye banken trengte en startkapital. Ellers ville neppe folk
komme med pengene sine. Og man bestemte seg for at innskyternes
penger ikke skulle kunne heves, med mindre to tredjedeler
av grunnleggerne gikk inn for å oppløse hele banken. Det
var strenge vilkår. Derfor ble det ikke flere enn de tre stifterne, med
unntak av Hans Chrystie, som tegnet seg for store beløp. De andre
førti opprinnelige innskyterne betalte mindre beløp på 20 eller 25
spesidaler.
Hvem var så disse? Listen over stifterne omfattet hele det
daværende «bedre» Moss, alle kjøpmennene, samt byfogd, prest,
lege, apoteker, et par tollere og militære. Stort flere var ikke med.
Kanskje var det en av grunnene til at det siden gikk som det gikk?
Banken holdt til på rådhuset, og en mindre kjøpmann, Hount,
tilbød seg å føre bøkene mot en liten godtgjørelse. Ellers fikk
verken kasserer eller sekretær lønn. Forvalteren på Jernverket og
Gerners fullmektig, Christian Laulund, var vant til å hanskes med
tall og påtok seg revisjonen.
Det ble lite å revidere. Riktignok kom det noe over ett hundre
innskytere det første året. Men de fleste tok pengene sine ut etter
hvert. Og flere av de første utlånsprosjektene gikk det dårlig med.
Etter fire år måtte man begynne nedtrappingen. To år senere var
banken allerede avviklet.