Moss bys historie - Moss Historielag

258 Napoleonstiden: Gyllen rikdom, svart nød
til Danmark, hadde han lovlig forfall, og apoteker Finch rykket opp
i hans sted. De tre valgmennene bestemte imidlertid at en fjerde
person, den nye sorenskriveren, Peter Vogt Krefting, skulle møte
på det nye Stortinget.
10. oktober nedla Christian Frederik så sin regjering og frasa seg
sin rett til Norge. Prins av Danmark var han fortsatt, men ikke
lenger konge. Det var slutten på all dansk politikk i Norge. Dansk
språk og litteratur var fortsatt dominerende. Men Norge hadde fått
norsk hovedstad, norsk grunnlov og svensk konge. Landet og byen
Moss var imidlertid tappet både for krefter og penger.
26. oktober steg prinsen igjen om bord på en skute. Igjen skulle
han krysse Skagerrak. Han var ikke forkledd denne gangen. Alle
visste nå hvem han var: en prins som hadde kjempet og tapt sitt
eget spill, men bidratt til en hel nasjons selvstendighet.
Byen blir mindre
Da presten og klokkeren kom til skredder Berglund i 1801, hadde
de kunnet føre opp to voksne og tre barn på skjemaet sitt. I året
1815 ble det igjen avholdt folketelling. Klokker Horn måtte da
nøye seg med å føre opp tre familiemedlemmer hos familien
Berglund, som var blitt drastisk mindre av de årene som var gått.
Under folketellingen i 1815, den første i det selvstendige Norge,
gikk det raskt for seg. De papirene som siden ble sendt til landets
nye hovedstad, Christiania, besto denne gangen bare av tall, ikke
av navn. Derfor er det ikke i dag mulig å sammenholde opplysningene
med alt det vi vet om året 1801. Det hevdes ofte at
denne folketellingen ble slurvete utført over hele landet, og at
tallene derfor er upålitelige, og muligens litt for lave.
På den annen side lå nødsårene imellom. Og etter det vi vet om
hvordan de rammet Moss, virker det naturlig å vente en befolkningsnedgang.
Ifølge denne tellingen bodde det i 1815 2429
mennesker i Moss by og Moss landsogn. Befolkningen hadde altså
gått tilbake i løpet av den tid som var gått. Tapene hadde vært
større enn tilveksten.
Trass i tilflytting og normale dødsrater, med unntak av de verste
kriseårene, viste befolkningen på Jernverket og i landsognet en
tilbakegang på 66 personer. Befolkningen i indre by var gått ned
med 161 individer. At folk ikke døde av sult, betydde ikke på noen
måte at dødeligheten var normal.
En årsak til befolkningsnedgangen var at det faktisk ble satt
færre barn til verden. Var folk blitt mindre «sandselige», slik
presten Thaulow hadde ønsket? Det virker unektelig slik. For både
i og utenfor ekteskap gikk barnetallene ned. I et par av kriseårene
kan det synes som om folk rett og slett ikke tok sjansen på å ha
seksualliv. Var de så sultne og slitne? Byens jordmor fikk i hvert fall
mindre å gjøre i disse årene.