Moss bys historie - Moss Historielag

342 Viktoriatiden: Idyll eller bakevje?
s.
*>'-..
.J /
'<
'W
."- '^.-1
-^ —. «* $M
• - "' J -.. - f"
h
Damemote i 1864: Det var ikke
mange av kvinnene i Moss som
hadde råd til å folge moten fra
Paris og London i all dens ekstravaganse.
Men krinoliner brukte
mange. Her ser vi hele stativet «påmontert».
Damen trenger ytterligere
et skjørt utenpå. Det ble tungt
å bevege seg og dyrt både å sy og å
holde i orden.
seg til å pleie sitt utseende. For i slike kjoler ble det svært vanskelig,
om ikke umulig å utføre fysisk arbeid.
I noen år ble skjørtevidden bare større og større. I Helga Sundts
barndom var denne moten på sitt mest groteske. Da hadde moten
med å gå med stålstativ eller krinoline nådd sitt høydepunkt i
Norge. I Christiania ble stativene først produsert av folk som
tidligere hadde produsert fuglebur!
Med de vide skjørtene i 1860-årene fulgte oftest dunkle farger,
unntatt når det dreide seg om ballkjoler. Det var vanligvis noe
mørkt og dystert over klesdraktene. Det harmonerte med hjemmeinteriørene,
som også ble mørkere og mer overmøblerte for
hvert år som gikk.
De mørke fargene gjaldt både kvinner og menn. I Helga Sundts
familie brukte mennene helst redingot. Denne «frakken» var et
todelt inneantrekk med lang jakke med eller uten skjøter. Unge
lapser, som Gerners sønner, skulle imidlertid snart begynne å
bruke «dress»: bukse, vest og jakke av samme materiale. Men press
i buksene var ennå ikke kommet på moten.
Unge herrer gikk med hvitt, stivet skjortebryst, også til daglig.
Det ble symbolet på at mannen bak skjortebrystet ikke beskjeftiget
seg med kroppsarbeid. Utendørs var det vanlig med hatt. Herrer
gikk i 1860-årene fortsatt i flosshatt.
Damene gikk med hatter og kapper og kyser. Over de vide
krinolinene kunne de imidlertid ikke bruke kåpe. I stedet brukte de
små jakker og sjal. Det var kvaliteten på dette tilbehøret, og vidden
på skjørtet, som viste hvor de hørte hjemme i samfunnet.
«Spikstakk» var forfatteren Vinjes spydige navn på denne kvinnemoten.
Navnet viser at moten var populær i videre kretser og
nådde langt utenfor de fine kretsene i byen.
Klubbkultur
Slik byens egne så det, var de to hoteller, Bjurstedts «Germania» og
Reinsch' hotell, ikke først og fremst for tilreisende. I Moss forbandt
man de to husene med arrangementer for byens egne borgere, med
fester, baller og «klubb»-aktiviteter. Det fantes ingen bykultur der
det ikke eksisterte en klubb, sa man i samtiden. I så fall var Moss en
kulturby. For klubber hadde byen nå to av.
I 1841 hadde Moss klubb skiftet navn til «Harmonien». Enda
noen år senere, etter brannen i 1858, fulgte nok en navneendring.
Nå ble klubben hetende «Moss selskabelige Forening» og fikk
tilhold i det gjenoppbyggede Germania hotell. Baller ble nå
fortrinnsvis avholdt i vintersesongen. Men kortspill og herrelag var
det fortsatt to kvelder ukentlig.
Om bygningen var ny, lå den jo på den tomten der klubben også
tidligere i århundret hadde hatt sine lokaler. Akkurat i året 1865
var klubben inne i en slags dødperiode og fungerte nesten ikke.