Moss bys historie - Moss Historielag

205 Napoleonstiden: Gyllen rikdom, svart nød
Byfogder rundt århundreskiftet:
Jens Henrich Debes 1780-1793
Conrad Fr. Brandt 1794-1805
Anton W. Scheel 1805
Hans Henrik Scheel 1805-1811
G.W.Wulfsberg 1811-1830
Amtmenn rundt århundreskiftet:
Fredrik von Hauch 1781 -1789
Johann Chr. Hauch 1789-1794
Andreas Hofgaard 1794-1804
Marcus Rosencranz 1805-1810
Math. Sommerhjelml810-1814
Valentin Sibbern 1814-1830
Pennefør jurist .-Jonas Anton Hielm
(1782 — 1848) var en kjent, men
omstridt jurist i sin samtid. Han
var regjeringsadvokat og førte saker
for Høyesterett i København, men
ble senere nærmest landsforvist, og
bosatte seg på Alby på Jeløy, der
han førte stort hus og bidro til å
gjøre stedet kjent. Ifølge muntlige
overleveringer var det på Alby at
det norske flagg ble heist første
gang, nettopp av Jonas Anton Hielm.
I 1830-årene var han stortingsmann
for Smålenene.
Byfogdembedet hadde eksistert nøyaktig like lenge som Moss
hadde hatt bystatus, siden 1720.1 en kort periode, fra 1775 til 1797,
hadde Moss hatt både magistrat og byfogd. Etter Tøger Christian
Fleischers død var de to stillingene slått sammen. Nå, i 1801, valdet
atter bare én juridisk embedsmann i byadministrasjonen.
En viktig nyvinning var imidlertid kommet til i løpet av de siste
tiårene. Tidlig på 1700-tallet hadde byfogden administrert byen
nærmest eneveldig. Nå rådførte byfogden seg konstant med byens
«eligerede Mænd». I en viss forstand var derfor forholdene mer
demokratiske. For de ledende kjøpmenn hadde nå adskillig å si.
Men de som hadde innflytelse, var alt annet enn noe tverrsnitt av
bybefolkningen.
Hva slags saker var det så disse viktige «byens Mænd» tok seg
av? Og hvor ofte trengte de innkalle flere borgere til større møter
for å få sanksjonert sine beslutninger?
Ettersom byen skattla sine egne borgere, måtte det velges
takserborgere, folk som skulle bidra til å fastsette hvilken skatt hver
og en av borgerne skulle betale. Dessuten måtte det velges en
kemner, som skulle inndrive skatten. Ingen av disse vervene var
særlig populære, og de ble derfor overlatt håndverksmestre og
høkere.
Borgerne valgte også sin egen, ubetalte brannmester som skulle
ha overoppsyn med brannfaren i samråd med vekterne. Disse
valgene foregikk på egne borgermøter.
«Budsjettene» styrte byfogden og de to «eligerede» mer alene
med. Det var til gjengjeld ikke store summene det dreide seg om.
Fastlønnede funksjonærer var det få av i byen. Bare seks personer
kunne betraktes som «ansatt»: Bare klokker Horn, bytjener Voigt,
underfogd Gade og byens tre vektere fikk all sin lønn av bykassen.
Stadsmusikus Schreiber, byens tambur, bylegen, graveren og jordmoren
fikk tilskudd til sin virksomhet, og det ble forutsatt at de fikk
betaling i tillegg.
Noe egentlig sosialbudsjett hadde byen ikke. For fattigkassen
sorterte under presten. Skolevesenet hadde byen ansvar for for så
vidt som de lønnet lærer og var ansvarlige for å stille skolebygning
til disposisjon. Lenge var nettopp skolen og rådhuset de eneste
bygninger i Moss som «byen» hadde ansvar for.
Størst interesse vakte imidlertid møtene mellom representanter
og byfogd når viktige næringsinteresser var berørt. Og da måtte
byens tambur gå rundt med sin tromme for å innkalle til møte på
rådhuset. Svært ofte kom det til strid om vannet i fossen. Selv om
saken alltid ble løst til slutt, kom konflikten stadig opp på ny. For
både sager og møller skiftet eiere. Stadig var det nye folk som
trengte å disiplineres.
Og etter noen år med dårlig kornavling og blokade utover på
1800-tallet ble de offentlige diskusjonene om byens kornlagre langt
hyppigere. For etter hvert kom man jo til å føle det som om det i
fysisk forstand sto sultende skarer utenfor rådhuset og passet på.