Moss bys historie - Moss Historielag

51 Barokk og pietisme
På samme tid behandlet imidlertid kommersekollegiet i København
en klage fra David Schiøth. Der heter det at det hadde brent
for ham ute på Fuglevik, men at han hadde reddet redskapene med
seg inn til Moss. Der fikk han imidlertid problemer, for byens
myndigheter betraktet hans arbeidsfolk som håndverkere og ila
dem medborgerlige verv, noe som hemmet produksjonen.
Aret i forveien gjorde imidlertid Magnus Theiste, en embedsmann
på reise gjennom Moss, seg noen notater om tekstilproduksjon.
Han forteller at det inne i byen ble tilvirket filt, floss og
andre porøse, vevede tøyer med navn som «multum» og «svambai».
Til virksomheten hørte det en valkemølle, der stoffene kunne
«valkes» eller valses ut til de ble hardere og tettere.
Theiste skrev imidlertid ikke hvor i byen denne virksomheten
holdt til. Det er derfor meget uklart om han egentlig forteller om en
fase i Schiøths bedrifts historie, eller om det faktisk i en periode var
to ulike tekstil-«fabrikker» i aktivitet i Moss. Theiste poengterer
imidlertid at en av eierne av Moss jernverk, Mathias Wærn, var
medeier av tekstilfabrikken. Siden overtok kjøpmann Just Gude,
amtmann Balthazar Fleischer og kjøpmann Michael Sanne etter
Wærn. Vi vet imidlertid ikke hvor lenge de holdt arbeidet i gang,
eller hvor mange ansatte de hadde.
Hva som enn har foregått i begynnelsen av 1760-årene, er det
klart at driften på Fuglevik tok seg opp lenger utover i 1760-årene.
Da bosatte det seg igjen flere arbeidsfolk på gården. Sannsynligvis
skyldtes dette en ny eier, prokurator Lund, som åpenbart giftet seg
med Schiøths slektning, jomfru Bergh, og slik kom i besittelse av
både gård og fabrikk. Lund forbedret på alle måter det lille
anlegget og oppførte våningshus til arbeiderne. Dessuten engasjerte
han seg for å forbedre saueavlen i distriktet ytterligere og innførte
bukker og sauer både fra England og Frankrike. Hensynet til
råvarene var det viktigste, han ønsket både mer og bedre ull.
I 1782 var arbeidet fortsatt i gjenge. Da søkte nemlig Lund om å
fornye Schiøths gamle privilegium og sendte prøver til amtmannen
for å bevise kvaliteten på virksomheten sin. Dermed fikk
han både privilegiebrev og et årlig tilskudd på ti riksdaler til
driften. Det er det siste skriftlige spor av den lille tekstilbedriften på
Jeløy. Da hadde det imidlertid eksistert et miljø for arbeid med
tekstiler i distriktet ganske lenge. Dermed var grunnlaget lagt for
drift i større stil — når tiden ble moden.
Fru von Hiibsch og hennes stridige onkel
Klesproduksjon i Moss var et interessant tiltak. Både i samtid og
ettertid ble virksomheten imidlertid stilt fullstendig i skyggen av
egnens «gigant»: Moss jernverk.
Året 1743 representerte på mange måter kulminasjonen av en
krise for Jernverket. Dette året hadde det eksistert i nærmere førti