Moss bys historie - Moss Historielag

170 Napoleonstiden: Gyllen rikdom, svart nød
De to gartnerne og urtegårdsmennene kan neppe betegnes som
håndverkere. Av andre håndverkere hadde Moss noen utpregede
byhåndverkere, som sikkert stort sett betjente de rike: urmaker
Ring, gullsmed Lund, frisør Filliong, barberer Lunde, bøkker Bolin
og feier Styben.
På den annen side hadde byen en slakter, en kvinne som gikk
med slakt, en baker og to bakersvenner. Det var uttrykk for at også
arbeiderne, som var trangbodde, i økende grad begynte å kjøpe sine
nødvendighetsartikler. Den lille byen familien Berglund bodde i,
var i ferd med å få et nokså allsidig næringsliv.
Niels Berglund må ha vært både dyktig og vel ansett. Alt året
etter var det han som fikk i oppdrag å lage en «Kiole» eller frakk og
en «Cabuse» eller lue til hver av byens vektere. Så Berglund var
nok stolt både av at han hadde borgerskap og skreddermestertittel.
Nå fikk han ikke bare en viss mulighet til å tjene penger. Han fikk
også «rett» til å betale skatt.
Håndverk i arv
Innen håndverkerstanden fulgte sønn på far i næringen. Og
håndverkerdøtre giftet seg oftest med andre håndverkere. De to av
barna i familien til skredder Berglund som vokste opp, ble begge
innen faget. Niels Berglund ble ikke selv noen gammel mann. Det
førte på den annen side til at forholdene kom til å ligge til rette for
at sønnen Andreas skulle overta farens profesjon. Datteren Dorthea
valgte på sin side, da hun ble voksen, å gifte seg med
skreddermester Popp, mannen som i sin tid hadde hatt hennes far
som svenn.
Skomaker Duhn var i sitt annet ekteskap gift med datteren til en
skomaker. Den sønn de fikk sammen, ble da også skomakermester.
Betegnende nok var også hans svoger, Thomas Blomberg, skomaker.
Garvermester Ulsteens tre sønner fikk alle etter tur borgerskap
som garvere. Og snekkermester Bernhard Boested fikk tre sønner
som alle etter tur ble snekkermestre. Slik var situasjonen i de fleste
håndverkerfamilier, særlig i mestrenes familier. At far skulle følge
sønn i yrket, var nesten like mye av en selvfølge som det var at en
odelsgutt skulle overta en bondegård. Det var derfor få som
opponerte og satte seg imot sine foreldres vilje. Det fantes ganske
enkelt få mer fristende alternativer enn å få komme inn i familiens
«bedrift».
Det som oftest forstyrret arvefølgen blant håndverkerne, var,
som på bondegårdene, naturens gang: fødsel og død, eller økonomisk
krise. Men om man fikk en sønn som vokste opp, da var det
klart hvilken fremtid som ventet ham.
Kanskje sto denne tradisjonen, yrkesstoltheten, særlig sterkt
blant håndverkere. Ikke innenfor noen andre virksomheter i byen