Moss bys historie - Moss Historielag

380 Viktoriatiden: Idyll eller bakevje?
gamle fergeforbindelsen fra Tronvik på Jeløy. Det var jo fra
gammelt av derfra forbindelsen hadde gått vestover.
I 1846 stilte Indredepartementet spørsmålet til de lokale autoriteter
i landsognet om de fremdeles ønsket å opprettholde fergeruten.
Takstene var da økt svært, nettopp på grunn av den økende
dampskipstrafikken. For en stor vogn med tre —fire hester og
tilsvarende antall personer kostet det da en spesidaler og 24
skilling om sommeren og en spesidaler og 96 skilling vinterstid. Og
dersom vognen ble fylt opp med flere personer, skulle det legges til
ytterligere tolv skilling pr person.
Den første fergeforbindelse direkte fra Moss til Horten må ha
blitt etablert umiddelbart etter dette, men etter alt å dømme kan
man ha fått skyss over fjorden fra Tronvik i ennå noen år. Men
David Chrystie, som hadde inntektene av fergen, ble mindre og
mindre interessert for hvert år som gikk.
Fra midten av 1850-årene hører vi bare om ferge fra Moss. Det
ble brukt små båter de første årene, og i 1854 kantret fergen fra
Moss i nærheten av Bastøy, og begge fergemennene og alle
passasjerene druknet. Så ble båtene både større og finere. I 1865
gikk de to fergene «Bastø I» og «Bastø II» frem og tilbake mellom
de to byene. Tronvik var da helt avviklet som fergested.
En rekke av de folkene som hadde sitt tilhold og sin arbeidsplass
nede på havna, hadde tilknytning til dampskipstrafikken. Av de to
fyrbøterne hadde den ene arbeid på dampskipet «Moss». Dessuten
fantes en maskinist og to dampskipsrorskarler, samt en sjømann
som ser ut til å ha hatt arbeid samme sted. Brødrene Hans og
Olaves Ellingsen var fergemenn, på «Bastø I» og «Bastø II».
Byen får kanal
David Vogt hadde i nesten hele sin tid i Moss bodd nederst i
Storgaden, og hadde fra sitt eget hus og sin egen hage hatt en
førstehånds utsikt over byens havn. Der kunne han nyte sin kaffe,
studere skutene som kom og gikk, og fundere over Moss' merkverdige
geografi.
De lange sommerettermiddagene i begynnelsen av 1850-årene
stirret han sannsynligvis enda mer tankefullt enn ellers utover
sundet. Rett som det var, kom byens ordfører, trelasthandler
Fredrik Holst, på besøk for å diskutere med ham. Hva de samtalte
om? Det var bare én ting i hodet på Vogt da: Kanal! Kanal!
Tanken om kanal hadde stått sterkt ved århundrets begynnelse.
Etter at landet hadde fått selvstendighet, ble alle store planer lagt
på hyllen. De var for dyre og vanskelige å gjennomføre. Også en og
annen gang i årene som fulgte, ble tanken om kanal trukket frem
av glemselen. Men pretensjonene var betydelig trappet ned. Det
ble nå stort sett snakket om en kanal for prammer og småbåter.
I 1830- og 1840-årene fikk pipen en annen låt. Nå ble det i stedet