Moss bys historie - Moss Historielag

242 Napoleonstiden: Gyllen rikdom, svart nød
Karjol: Utsnitt fra et stikk laget
etter et av C. A. Lorentzens malerier.
byen. Reisende måtte hente sine hester på Dilling, en halv mil sør
for byen!
På det punktet hadde ikke Pram helt rett. Det fantes skyss å få
inne i Moss også. En vognmann i Enggaden hadde hester. En
mann nede på Værlen hadde det samme. Men de var bymenn og
holdt hest og vogn for å tjene penger, ikke fordi de som bøndene
hadde plikt til det. Hjulmaker Mischow i Skovgaden kunne også
assistere reisende og reparere deres vognhjul. Det måtte man også
betale for.
Mary Woolstonecraft hadde nok ingen innvendinger mot å
betale for seg. Dermed fikk hun bedre service og ble møtt med
lutter velvilje. Hun fremhevet at nettopp det ansvar som var pålagt
bøndene i forbindelse med veier og transport, fungerte særlig bra!
Verken miss Woolstonecraft eller andre utlendinger beveget seg
imidlertid inn på de andre veiene som fantes i nærheten av Moss.
Det fantes jo kjerreveier nordover på Jeløy, en førte via Ramberg til
Nes-gårdene.
Nord for Jernverket tok dessuten en dårlig bygdevei av østover
til Nore, Vanem og Gashus. Ingen veimester bekymret seg for disse
bondeveiene, ingen forsøkte å presse bøndene til å utbedre dem.
Ingen utlendinger våget seg da heller noensinne innover på dem.
Til Gashus var det tungt fremkommelig, også for dem som bare
brukte bondekjerre. På sommerføre var det altså temmelig dårlig
veiforbindelse til Våler.
Ikke desto mindre var dette et oppland for Moss by. Forbindelsen
mellom Moss og innlandet gikk derfor hovedsakelig
vannveien, på isen om vinteren, med båt om sommeren.
Postrøverens endelikt
Kvinnelig postmester? Ja! På slutten av 1780-årene hadde Moss
by for annen gang en kvinne i denne høye stillingen. Denne gangen
var det Witte Christine Gude som styrte med embedet. Hun var
enke etter en tidligere postmester, Nikolai Gude. Embedet ga gode
inntekter. Derfor beholdt hun det i flere år. Og hun har åpenbart
bestyrt det godt.
Ingen kvinne den gang kunne imidlertid være offisielt yrkesaktiv
og gift på en gang. Så da Witte Gude siden inngikk ekteskap
med kammerråd Jens Gerner, overtok han like godt både postmesterembedet
og de inntektene som fulgte med. Han foretrakk
det fremfor å være toller og konsumptionsforvalter, som han da
hadde vært en tid.
Noen år senere nedla Gerner også det embedet, og gikk over til
utelukkende å leve av sine midler. Dermed kunne Hans Christian
Hvidt overta. I 1801 var det han som satt med inntektene. At
embedet på den måten sirkulerte mellom medlemmene av de
ledende kjøpmannsfamiliene i byen, forteller både om dets prestisje
og om de inntektene det ga å være postmester.