Moss bys historie - Moss Historielag

341 Viktoriatiden: Idyll eller bakevje?
velutviklet i Moss. Like fullt ønsket Helga Sundt mange år senere
at det hadde vært et sterkere intellektuelt preg over hennes
ungdom. Hun konkluderte med at «Der var blandt Omgangskretsen
dengang lidet Åndsliv, ingen Kraft og Begavelse der kunde
skabe større Interesse». Kanskje var dette også et uttrykk for at
byen Moss nå sto mer perifert i kulturbildet enn byen hadde gjort
ved begynnelsen av 1800-tallet?
Byen Moss fikk aldri noen permanent teaterscene, slik man
hadde drømt om ved århundreskiftet. Og om det kom forfattere og
malere på gjennomreise, fostret ikke byen selv noen store åndspersoner.
En av sogneprest Lies sønner, Sophus Lie, ble riktignok en
berømt matematiker. Ellers måtte man i Moss nøye seg med å
være stolte av at maleren Hans Gude hadde alle sine onkler i Moss.
Kanskje skyldtes det lave antall kulturpersonligheter at tonen i
byens bedre kretser ikke var tilstrekkelig åpen for tidens kulturdebatter?
Det var nemlig ikke regnet for god tone å diskutere sosiale
og kulturelle spørsmål i Moss på denne tiden. Helga Sundt er litt
ironisk, men poengterer at man spiste, danset og drakk. Resten av
tiden spilte folk kort. «Blant de eldre gjaldt det Kortspill den gang,
altid og altid.» Hele det sosiale liv var bygget opp rundt de voksnes
behov for avveksling og fornøyelser. Det skjedde på bekostning av
barnas utvikling. De ble overlatt til seg selv og tjenerne, mens de
voksne spilte kort.
Også Sofie Berg kan fortelle at kortspill, kveld etter kveld, var en
hovedbeskjeftigelse i Moss ved midten av 1800-tallet. Om herrene
forlot sine hjem for å spille i klubben, samlet kvinnene seg i
hjemmene, drakk kaffe, spiste smørbrød, diskuterte siste nytt på
byen, og spilte whist de med.
Krinolinetid
Helga Sundt var en pen pike. Men hennes søster Anna var en
skjønnhet, fra barnsben av. Pikenes gamle tante Thrine var derimot
alt annet enn blendende.
Når familien skulle på ball, så likevel de tre nesten identiske ut
— ved første øyekast. Småpikenes kjoler var nemlig tro kopier av
de voksne kvinnenes klær. Og moten var den samme, for vakre og
stygge, for gamle og unge.
Etter at kvinnene hadde levd fritt og «naturlig» i empirekjoler i
et par tiår, var moten med snøreliv, vide ermer og enorme skjørt
kommet mer og mer tilbake. Gamle stilarter vant innpass på nytt
når det gjaldt hus og møbler. Nyrokokkoen gjorde seg dermed etter
hvert gjeldende i kvinnemoten også.
Vide, paraplylignende skjørt ble i Helga Sundts oppvekst ansett
som et tegn på eleganse. Det de samtidig bar bud om, var at den
kvinnen som gikk med slikt, hadde tjenestepike, og selv kunne vie