Moss bys historie - Moss Historielag

316 Viktoriatiden: Idyll eller bakevje':
Prostier etter 1863: Prostiet ble delt
i 1863. Det nye prostiet omfattet
Moss, Jeløy, Rygge, Råde, Våler,
Onsøy og Tune. Fortsatt ble prosten
valgt blant sogneprestene og hadde
ikke noe fast sete.
t
Geistlig makt etter 1863
Biskopen i Christiania Stift
I
Prosten i Vestre Borgesyssel prosti
Sognepresten i Moss \
Sognepresten \ Rygge
Utstråling og vekkelse
I alle de årene Lie var sogneprest i Moss, gikk søkningen til kirken
tilbake år for år. Den viktigste årsaken til dette var nok verken den
nye kirkebygningen, generelt synkende religiøs interesse eller
presten Lie selv.
Først og fremst hadde nok den svake kirkesøkningen en helt
annen årsak: For mange av dem som hadde sterkest religiøse
tilbøyeligheter, søkte i stedet å få tilfredsstilt sine behov andre
steder enn i Moss kirke. Dette var en vekkelsens tid, og sektene var
i vekst over hele landet. Strømningene måtte derfor også nå Moss.
Og der fant de et godt nedslagsfelt.
En legpredikant som het Erik Tønnessen, hadde i 1855 stiftet
«Foreningen for indre Mission i Sarpsborg og Omegn». Han kom
regelmessig til Moss også. I annen etasje i sitt hus i Storgaden
hadde snekker Søren Ueland innredet en forsamlingssal. Og der
samlet de seg som hadde større følelsesmessige behov enn sogneprest
Lies tørre stil kunne tilfredsstille.
Tønnessen opparbeidet seg snart en solid tilhørerskare i Moss.
Han må ha vært noe helt annet å se og høre på enn presten Lie.
Tønnessen var «en høivoksen, velbygget, vakker Mand» og hadde
både flott stemme og en sterk personlighet.
Han holdt «grundkristelige» oppbyggelser, bibellesninger og
foredrag. En dyp indre glød syntes å strømme gjennom ham når
han leste fra sin yndlingssamling med prekener om «Det faldne
Menneskes Saliggjørelses Orden». Og om han stundom kunne
holde på både lenge og vel, spilte ikke det noen rolle for alle
tilstedeværende. Det var nemlig adskillig som kom bare for å se
mannen.
Tønnessen var likevel ikke den eneste som trakk store skarer til
forsamlingslokalet. Også andre legpredikanter ble populære i
Moss, en lærer fra Tune og en skomaker fra Christiania var også
ofte i Moss for å preke.
Selv om de hadde eget lokale, fortsatte de «vakte» i Moss mer å
fungere som et løst sammenføyd miljø enn som noen organisert
bevegelse. Det kom derfor ikke til utmeldelser av statskirken, slik
man begynte å se tendenser til andre steder. Men Lie var nokså
engstelig for at så skulle skje også i hans kall.
En søndag tidlig i 1860-årene forsøkte han derfor fra prekestolen
å advare mot lettvint og overfladisk religiøsitet. Ikke minst
skadelig var det at kristendommen i denne formen lett førte til
hovmodighet og dømmesyke, fremholdt han. Reaksjonene lot ikke
vente på seg. En innsender i Moss Tilskuer stilte det retoriske
spørsmål: «Kan man gaa for vidt i den sande Gudsfrygt?»
Tiden gikk. Om det ennå ikke kom til utmeldinger av statskirken,
var det åpenbart at de lavkirkelige strømninger grep stadig
sterkere om seg. Fra andre deler av landet vet vi at småbyer preget
av småindustri og håndverk stort sett representerte en gunstig