Moss bys historie - Moss Historielag

237 Napoleonstiden: Gyllen rikdom, svart nød
Sorenskrivere rundt århundreskiftet:
Jørgen Tandberg 1785-1793
Owe Hiorth 1793-1818
Hans Sommerfeldt 1819-1822
G.W.Wulfsberg 1822-1830
Landfuter rundt århundreskiftet:
Christian Hegge 1777-1789
Johannes Radich 1789-1829
Tre år før folketellingen, i januar 1798, var det blitt holdt skifte
på plassen Rykkinn under Kambo. Sorenskriver Owe Hiorth
pleide ofte å sende lensmannen alene når det skulle skiftes etter en
husmann. For ofte var det så lite som fantes, at det ikke var viktig
for ham å møte opp.
Owe Hiorth møtte likevel selv opp på Rykkinn. Til husmann å
være kunne det virke som om den avdøde, Ole Gulbrandsen, eide
en god del. Av klær hadde han hele to «Kioler», som man sa, ett
stasantrekk i blå vadmel, et simplere i grønt. Til hvert antrekk
hadde han en lue, en i tøy og en i skinn. Dessuten eide Ole to
velbrukte bukser og to vadmelstrøyer. Ole hadde hatt en god del
inventar i huset, både bord og stoler. Det rødmalte slagbordet var
riktig vakkert. Et veggskap med skuffer og dører fikk også høy
takst. Ole eide dessuten hollandske krukker, tallerkener, fat, arbeidsredskaper
og kjøkkenutstyr i stentøy og tinn. Størst verdi lå
det i de siste eiendelene sorenskriveren takserte, to kyr og en sau
med et lam. Nærmere femti riksdaler mente Hiorth at Ole var
«verd», nesten et års arbeid, målt i rede penger.
Om Ole altså ikke hadde eid sin egen jord, hadde han likevel
maktet å samle seg jordisk gods til etterkommerne. Barn hadde han
ikke. Desto mer gledelig så dette ut til å bli for enken, Kirsti
Endresdatter.
Det var imidlertid slett ikke bare enken og sorenskriveren som
hadde møtt opp på Rykkinn denne januardagen. Niels Semb var
der også. Tydeligvis må han ha visst nøyaktig hva han ville. Ole
hadde vært alt annet enn gjeldfri, hevdet han. Han hadde ikke
oppfylt arbeidsplikten sin og var blitt forstrukket med både mat og
klær i de senere årene. Derfor var det helt feilaktig å påstå at Ole og
Kirsti «eide» de gjenstandene de hadde hatt på plassen sin. Det
tilhørte Niels Semb og Kambo gård nesten alt sammen.
Semb krevde verdier for mer enn førti riksdaler i boet. Sorenskriver
Hiorth ga ham medhold i hans krav. Semb fikk dermed alle
møblene, kyrne, sauen og mesteparten av husgerådet.
At husmennene oftest ikke hadde annet enn sin arbeidskraft å
selge, blir tydelig demonstrert i dette skiftet. Når man, som Ole
Gulbrandsen, ikke eide jorden, hadde man lite å falle tilbake på når
arbeidsevnen sviktet. Dermed ble det bare å håpe på at presten
ville finne frem til en utvei og la en «nyde Almisse af Sognet».
I 1801 bodde det helt nye folk på Rykkinn. Hvor det ble av
Kirsti, vet vi ikke. Etter alt å dømme tok hun med seg verdier for ti
riksdaler og forlot både Kambo og Moss prestegjeld for godt.
Sannsynligvis fikk hun ikke mer med seg enn det hun kunne bære
selv. Så måtte hun forlate plassen. Og kanskje endte Kirsti Endresdatter
sine dager som fattiglem i det sogn der hun hadde vokst
opp?