Moss bys historie - Moss Historielag

285
En pott brennevin
1 pott = 1,96 liter
Viktoriatiden: Idyll eller bakevje?
Brennevinets æra
Under brannen i 1858 rakk flammene å forlyste seg med hele
160 000 potter brennevin innen «festen» var slutt. I samtiden
representerte dette betydelige tap. På mange måter innledet bybrannen
i 1858 svanesangen for det som da i mange år hadde vært
byens hovednæring: brenneriene.
I flere tiår nå, i mesteparten av både Gerners og Gudes voksne
år, var det næringsmiddelindustrien som hadde utgjort den viktigste
del av arbeidslivet i Moss. Og det var på mange måter naturlig å
begynne med slik virksomhet i Moss, hvor det fra gammelt hadde
vært mange møller og stor kornhandel. Utgangspunktet for brennevinsbrenningen
var mølleindustrien, foredlingen av korn, innenlandsk
og importert, til mel og gryn. Da møllenæringen så etter
hvert kom inn i krise, måtte man søke nye veier. Og Johann Gude
hadde da alt vist at spriten åpnet en slik vei.
Kornimporten kom i store vansker mot slutten av Napoleonskrigene
og led under de dårlige konjunkturene som siden fulgte.
Gjennom mange år skulle det bli mye svakere forbindelseslinjer
mellom Norge og verden, og mindre både av eksport og import.
Økonomien ble «innadvendt», sa man. Handel og produksjon tok
utgangspunkt i hjemmemarkedet. Brennevinsbrenning bød seg
derfor frem som en stadig gunstigere produksjonsgren! 11818 var
det bare seks møller i funksjon i Moss, og de beskjeftiget kun
fjorten faste arbeidere og noen dagleiere. Krigen hadde da avbrutt
de siste forbindelsene med utlandet, og hele pengesystemet var i
vill uorden.
Tidsrommet mellom 1820 og 1850 ble i norsk økonomisk
historie generelt en overgangsperiode, preget av avvikling av det
gamle beskyttelsessystemet. De siste rester av merkantilistisk proteksjonisme.
Staten sluttet etter hvert med direkte tiltak for å
stimulere industri og annen næringsvirksomhet og overlot de
næringsdrivende til seg selv. Konjunkturene gjorde det lite realistisk
å satse videre enn mot lokale markeder. Derfor gikk man over
til brennevin. Det syntes dessuten som om folks behov var meget
tøyelige: Jo mer man tilbød, desto mer ble konsumert.
I denne perioden ble Moss derfor en brennevinsby. Faktisk ble
Moss spritbyen fremfor noen i Norge, om vi måler næringens
omfang i forhold til befolkningen.
Det var særlig etter 1814 at brenningen skulle skyte fart, dette
året ble det forbudt å importere «utenlandsk kornbrennevin».
Nordmennene ville benytte sin nyvunne frihet til noe de ikke
hadde hatt lov til tidligere: å brenne nesten fritt!
Om Johann Gude hadde vært en foregangsmann, var det Jens
Ludvig Gerners far, Henrik Gerner, som virkelig tok tiden på
pulsen da han bygget sitt første byens andre brennevinsbrenneri i
1815. Det fikk plass i hans gård i Storgaden, som lå litt lenger oppe
ved fossen enn Gudes gård. Der drev han fra før ulike annen