Moss bys historie - Moss Historielag

86 Barokk og pietisme
Rygge. Mest var det inntekter de kranglet om. Først da Grave
overtok sognekallet i Rygge, ble det oppnådd forståelse for at også
en kapellan trenger penger for å overleve.
Det hevdes om Christian Grave at han var en typisk mann for
sin tid. I det ligger at han gjorde seg til talsmann for den
dominerende teologiske tankeretning i tiden: pietismen. Men det
var flere andre av de geistlige som gjorde seg gjeldende i Moss i
disse årene, som kunne konkurrere om å være den mest typiske for
pietismens tid.
I Akershus stift hadde den pietistiske teologi en fremtredende
talsmann i biskopen, Peder Hersleb. Pietismen kritiserte den vekt
på ren lære og stiv og formell gudstjeneste som hadde dominert
lutheranismen på 1600-tallet. I stedet la man vekt på den enkeltes
personlige gudsforhold. Vekkelse, personlige andaktsstunder og
privat bibellesning ble nå gitt forrang fremfor skriftrett teologi
dosert fra talerstolen.
I et hyrdebrev fra biskopen i 1731 het det at «det var saare godt
og nødvendigt om Presterne ved alle Leiligheder opmuntrede
deres Menighed til Husandagt og gudelige Bøgers Læsning hjemme
i deres Huse og at lade deres Børn lese saadanne for dem, som
ikke selv kan læse». Disse ord la man seg sterkt på sinne.
Og om sogneprest Grave la vekt på vekkelse, gjorde en av
kapellanene i Moss enda mer for å stimulere aktivt religiøst sjeleliv
og fellesskap mellom folk. Jens Rennord, som var kapellan i Moss
midt i 1730-årene, var en religiøs aktivist man kanskje aldri har
sett maken til i Moss.
Til forskjell fra flertallet av prestene på hans tid kom han ikke fra
noen embedsmannsfamilie, men var klokkersønn fra Gudbrandsdalen.
Som ung kom han til Christiania som tjener i en embedsfamilie
og utmerket seg raskt med sin intelligens og sitt alvor.
Dermed ble han hjulpet opp og frem, og en annen av tidens store
biskoper, Pontoppidan, ble Rennords helt spesielle velynder.
I Christiania var Rennord kommet i kontakt med en egen
understrømning innen pietismen, herrnhuterne, som la all vekt pa
religiøse følelser og fellesskap. Et spesielt trekk ved «brødrene og
søstrene» var at de gjettet seg frem til Guds vilje ved å kaste lodd.
I en annen tid kunne dette ført til gnisninger med statskirken. I den
aktuelle situasjonen så det ut til at herrnhutisme og tradisjonell
pietisme harmonerte rimelig bra.
Rennord var sikkert hoveddrivkraften da det ble dannet en liten
krets av «vakte» også i Moss. Det lå i lærens natur at alle som
kunne lese i Bibelen, hadde anledning til å holde andakt for sine
brødre og søstre. Og blant herrnhuterne hører vi derfor om aktive
kvinner i flere av de byene hvor læren vant gjenklang. Det bidro til
å gi retningen prestisje at selveste Elisabeth von Hiibsch pa
Jernverket sluttet ivrig opp om menigheten.
Da Rennord i 1738 skulle forlate Moss, skrev fruen en hilsen til
ham. Hun kalte seg da hans «oprigtige Veninde». Språkbruken kan