Moss bys historie - Moss Historielag

218 Napoleonstiden: Gyllen rikdom, svart nød
Empireantrekk: Motetegning frt
1799
elsket. Og i selskapene ble det alltid servert mange retter og flere
slags vin, skrev Emerentze Munch. Den hagen som var bygget opp
mellom arbeiderboligene og Mossesundet, nord for driftsbygningene,
var både vakker og majestetisk. Ifølge presten Wilse var
alleen her den lengste på Østlandet. Ved hjelp av vann fra fossen
hadde Anker latt anlegge en prektig fontene nede i hagen. Via
sinnrike mekanismer kunne den skrus av og på etter behov. Det
var et anlegg kongen av Preussen ville ha misunt Anker, bemerket
Wilse.
Conradine Dunker har levende beskrevet hvordan en ung pike i
hvit kjole en gang hadde stilt seg opp oppe på trappen: «Det var
virkelig et smukt Syn; vare end ikke Trindene af Marmor, saa saae
de dog saaledes ud, og den skiønne Pige paa Toppen i den hvide
Dragt forestillede en deilig Statue af Marmor.» Plutselig ble
Conradine var at hun og hennes venner ikke var alene. Også Bernt
Anker hadde stilt seg opp for å nyte bildet av den skjønne. For
Anker hadde så absolutt god smak, både når det gjaldt hageanlegg
og unge piker.
En tysk reisende fortalte etter et besøk i Moss at borgerskapet
fabulerte om å anlegge et permanent teater i byen. At de kunne
drømme om noe slikt, skyldtes at de alt hadde fått oppleve
teaterforestillinger. Også det hadde funnet sted hos Bernt Anker.
For når Bernt Anker besøkte Moss med hele sitt følge, ble det ikke
bare holdt baller, men også spilt teater. Anker selv yndet å opptre,
og en av hans faste gjester, den rike og lærde Maren Juel, trivdes
også på scenen.
Med Anker fulgte impulser fra den store verden. Et år brakte
han med seg en negerlakei. Det hadde ingen sett i Moss før. Men
alle fant det selvsagt meget elegant.
Et annet år hadde Anker en kjent «ekvilibrist» ved navn Jean
Casorti boende hos seg en hel måned. Tryllekunstneren hadde sin
familie med seg også. Casorti klarte på kort tid å lære ungdommen
i byen å danse langt bedre enn før. Særlig var forvalter Sembs
datter meget lærenem. Moss hadde imidlertid på den tiden sin
egen dansemester. Dermed fikk Anker gjort ham til skamme.
Det finnes ingen gjestelister eller andre kilder som kan gi
informasjon ora hvem som ble og hvem som ikke ble invitert til
festivitas på Jernverket. Slikt materiale ville kunnet gi en fingradering
av borgerskapet i Moss. At de fire — fem ledende kjøpmannsfamiliene
og et tilsvarende antall embedsfamilier har vanket
hos Anker, virker likevel rimelig å anta.
Kusker og kramboddrenger på maskerade
Da Bernt Anker døde i 1805, var en æra over i både byens og Moss
jernverks historie. De gode tidene vedvarte fortsatt et par år. Og
også da syv magre år fulgte på de syv fete, hadde borgere og