Moss bys historie - Moss Historielag

31 Barokk og pietisme
Utenlandske reisende som kom til Moss, sa at Jeløy og bygdene
sør for byen minnet om Danmark. Langt på vei var dette riktig.
Våren kom tidligere her, og nattefrosten satte inn lenger utpå
høsten enn i landet for øvrig.
Fattige og rike for Guds åsyn
Den lille, brune trekirken i Moss lå litt isolert fra den øvrige
bebyggelsen, to hundre meter ovenfor stranden, opp den lille
stikkveien som gikk opp fra den nedre, «store», gaten.
Peder, hans mor Maren og resten av familien på Vanem dro inn
til Moss for å gå i kirken hver eneste søndag. På sommerføre red de
eller gikk til fots, på vinterføre dro de i slede. Loven sa at de måtte
møte i kirken med mindre de hadde rimelig grunn til å utebli. De
dro likevel ikke til kirke av tvang. De gledet seg til å dra til kirke.
For der kunne man høre nytt og møte kjente.
Før denne kirken var blitt bygget, hadde den store, hvitkalkede
Rygge kirke vært møtestedet. Så, i 1607, hadde bøndene på Jeløy
og i Vassbygda gått sammen om å bygge denne lille trekirken for å
slippe å dra den lange veien utover i Rygge om søndagen. De
hadde også for lenge siden vedtatt å bistå med utgiftene til
vedlikeholdet. Kirken i Moss forente dermed Jeløy og Vassbygda,
by og land.
Mange kalte likevel den lille trekirken i byen for et «kapell», for
den var mindre enn Rygge kirke, og formelt bare en annekskirke
under hovedkirken. Kapellet i Moss var av tømmer og hadde
opprinnelig et avlangt rektangulært skip og et lite, smalt kor. Siden
den tid var det blitt påbygget adskillige ganger, etter hvert som nye
behov hadde meldt seg. Man pleide å tjærebre kirken utenpå, men
innvendig ble den malt.
Kapellet hadde også et tårn — med to klokker, en stor og en
liten. På taket raget en rytter med høy, spiss hjelm. Peder kunne
ikke vite det denne dagen i 1743, men ett år senere skulle tårnet
delvis splintres av et lynnedslag. Taket ble også satt i brann, men
kirken ble heldigvis reddet.
Moss og Jeløy sorterte likevel som før under Rygge prestegjeld.
Presten i byen hadde fra 1729 fått tittel av residerende kapellan,
noe som ga ham en viss selvstendighet og noe høyere inntekt.
Samtidig bosatte han seg i Moss. Sognepresten i Rygge hadde
protestert, for ordningen betydde tap av inntekt for ham. Han ville
ha foretrukket den ordningen man hadde praktisert inntil da. Da
hadde sognepresten lønnet en «personlig» kapellan etter eget
forgodtbefinnende, og kapellanene hadde forrettet ganske som det
passet sogneprestene.
Den lille trekirken i Moss så visstnok pen ut innvendig. Den
hadde «ziirlige Ornamenter» og smukke pulpiturer. «Pulpiturer»
var tidens navn på de innelukkede stolradene på gulvet. Hver av