Moss bys historie - Moss Historielag

118 Barokk og pietisme
Korpset har åpenbart drevet eksersis og hatt kuler og krutt til
disposisjon. Men det er uklart hvor mange skyteøvelser de har
holdt, og om geværene har vært i god stand. I tillegg til offiserene
kunne korpset benytte seg av byens tamburer. De ble da også
uniformert og mundert for byens regning.
Søndenfieldske Regimenter
Da ekstraskatten i 1743 ble utlignet i Moss, var Paul de Beenfeldt
største skattyter. En offisersenke, Anne Wilhelmine Wiirchen, var
samtidig byens eneste velstående enke på denne tiden. Kaptein
von Storm på Kambo og major Sibbern på Værne kloster hadde
riktignok også militære titler. Ingen av dem var imidlertid lenger
knyttet til noen styrke i egnen.
Med oberst Beenfeldt stilte det seg annerledes. Han var åpenbart
ennå i funksjon. Moss var imidlertid ingen garnisonsby.
Hvordan kunne det så ha seg at det bodde offiserer på Moss?
Saken var at Paul de Beenfeldt var sjef for det annet Søndenfjeldske
Dragonregiment, en stilling han overtok etter fru Wurchens
mann.
Dette regimentet hadde sitt hovedkvarter i Rygge og hadde på
Peder Ellingsens tid samlingsplass ved Dilling gård i Rygge. En
annen militæravdeling, et infanteriregiment, som tidligere i århundret
hadde eksersert ved Helgerød på Jeløy, pleide nå å samles
for øvelser foran Rygge kirke, ved «Telthusbakken», som hadde
navn etter det telthus som var blitt oppført der en gang i
1720-årene.
Søndagseksersis var vanlig, og øvelsene ble gjerne avholdt før
kirketid. I samtiden ble det ofte klaget over soldatene, både fordi de
kunne komme for sent til kirken, og fordi de, når de vel hadde
innfunnet seg, fortsatte å buldre og bråke på en måte som smakte
langt mer av krig enn av andakt.
Mens man på kontinentet i flere hundre år hadde hatt profesjonelle
militæravdelinger, hadde det norske hærsystemet alltid
vært basert på utskrevne bondesoldater. Grupper av gårder var
satt sammen til soldatlegder. En slik legd besto opprinnelig av fire
fullgårder. Hver av disse legdene skulle så stille og utruste en
soldat. De større gårdene måtte sammen utstyre en dragon, en
soldat med hest. Med tiden hadde plikten kommet til å hvile enda
tyngre på de enkelte gårdene.
Kambo hadde i egenskap av adelig setegård ikke noen slik plikt
hvilende på seg. Nore, Gashus, Alby, Reier og Ramberg hadde fra
gammelt av derimot hatt plikt til å utstyre hver sin dragon. At
Båhuslen var gått tapt på midten av 1600-tallet, innebar at
Smålenene måtte stille det samme antall soldater som hele området
tidligere hadde stått for. Grensen mot arvefienden var jo na