Moss bys historie - Moss Historielag

Napoleonstiden: Gyllen rikdom, svart nød
Og så hjalp Thaulow dem begge med å underskrive. Selv behersket
de nemlig ikke skrivekunsten.
Dermed lot Thaulow dem gå hver til sitt. Selv kunne han
«ophæve deres een Gang paatænkte Forening som Mand og
Hustrue». Han håpet imidlertid at de to forberedte seg til livet i det
hinsidige med en mer kristelig innstilling. «Gud give dem et
mindre sandselig Sindelag!» konkluderte presten derfor, livsklokt, i
kirkeboken.
En tjenestepikes bekymringer
Boel Gay var tredve år og hadde bodd i Moss hele sitt liv. Nå hadde
hun sin arbeidsplass hos Frederik Espmann, som drev handel. Hun
hjalp til med litt av hvert, både i huset og kramboden. To unggutter
hjalp til hos Espmann også. Alle bodde i huset hos ham. Flere
ansatte var de ikke. Guttene ble kalt kramboddrenger. Men Boel
ble kalt tjenestepike. I det lå ganske enkelt at hun ikke disponerte
over sin egen tid. Arbeidstiden hennes var 24 timer i døgnet.
Uansett hva Espmann eller hans madam ville ha henne til å gjøre,
måtte hun stille opp. Det var én av grunnene til at hun ikke selv
kunne ta ansvaret for sin egen sønn.
Hos smeden Mikkel Kambo og hans kone Birthe hadde de hatt
både dreng og tjenestejente, foruten smedsvenn. Også hos skredder
Berglund hadde de tjenestepike. Det kostet jo litt å ha et ekstra
menneske i kosten. Å ha Maren var godt for Kattrin. Husarbeidet
var tungvint og basert på en stor grad av hjemmearbeid. Maren
hjalp derfor til både med renhold, vask og søm, med bakst,
ølbrygging og koking av grøt, kjøtt og fisk.
Margrethe Nadelsteen hadde derimot ikke noen tjenestepike.
Hun trengte det kanskje heller ikke, for hun hadde unge barn og
svigerbarn i huset, og de kunne jo hjelpe henne med hus og høkeri.
Også Kattrin Berglund utførte helt sikkert en vesentlig del av
husarbeidet selv. Likevel var hun stolt av at hun hadde tjenestepike.
Tjenere var datidens statussymbol og et godt mål på økonomien
i en familie. Derfor er det interessant å registrere at det på Moss
jernverk ikke var uvanlig at arbeidere hadde tjenestepike. En rekke
av smedene der og snekkeren, som hadde yrkesaktiv hustru,
«byens» annen jordmor, hadde pike. To masovnarbeidere, gifte,
hadde en tjenestepike på deling, mens en valseverksarbeider og en
bordarbeider også hadde hver sin pike. Dette må ses som et klart
bevis på at lønningene på Verket var høyere enn ved sagene,
møllene, på havnen eller på klesfabrikken.
At det å være tjenestepike var en fase i livet, kom til uttrykk i at
de aller fleste «pikene» i Moss var tidlig i tyveårene og ugifte.
I håndverkerfamiliene, hvor man gjerne betalte litt dårligere,