Moss bys historie - Moss Historielag

164 Napoleonstiden: Gyllen rikdom, svart nød
godt, oppviste den samme sparsommeligheten midt i gullalderen.
Hvorfor var så David Chrystie så mye mer engstelig for gjeld
enn sin far? Var det ganske enkelt et personlighetstrekk? Som sin
far og som Bernt Anker elsket han jo å bruke penger, gjerne på
selskapelighet, og gjerne så det syntes. Og mannen var heller ikke
redd for å ta sjanser. Regnskapene hans forteller både om «smøring»
av tollere og om at han ga sine kapteiner stor personlig
handlefrihet i England.
Men når det gjaldt gjeld, var han langt mer forsiktig enn sin
egen far. I 1822 kunne han oppsummere krisens herjinger på
denne måten: «Vel ofte har jeg maattet føle Ergrelse og andre
Lidenskaber, fordi man have under Beskatninger frarøvet mig en
stor del af hvad jeg ikke burde mistet, men saadant synes man
endog at have lært af Fyrsterne.»
Han hadde ingen hemninger med å sammenligne seg med en
fyrste, den gode David Chrystie! Likevel hadde han i krisens stund
problemer nok med å hjelpe sin bror og brorsønn ut av de
vanskeligheter de hadde viklet seg inn i.
Men forsiktigheten hadde reddet ham, og det var den forsiktigheten
som sikret kontinuiteten i Moss som trelastby- Hvorfor
han var slik, forblir likevel en gåte.
Tomme kornlagre
I 1795 hadde det vært uår i Norge. Kornmangelen var følgelig
større enn vanlig, både i Moss og i landdistriktet. Derfor samlet
borgerskapet i Moss seg i rådhuset for å diskutere situasjonen.
I den forbindelse rapporterte de ulike kjøpmenn om sine lagre.
Byens største kornhandler var gamle kjøpmann Just Gude, som
hadde dominert byens kornhandel de siste par tiår av århundret.
På lager hadde han sytti tønner rug, seks hundre tønner bygg,
hundre tønner malt og over fem hundre tønner havre. Hans
svigersønn, Peder Herfordt, hadde lite på lager, men ventet to å tre
hundre tønner rug fra Danmark. Den yngste i Gude-klanen,
Johann Gude, var forsynt med to hundre tønner bygg og like mye
malt. Bare én kjøpmann til hadde forsyninger. Men de var
ubetydelige sammenlignet med de andre tre.
Men det var rug byen først og fremst trengte. Siden krigen
gjorde forbindelsene til Danmark og Tyskland usikre, gikk tanken
til de kongelige kornlagre i Fredrikstad. Derfor skrev man en
søknad og ba om at byen kunne få overlatt fem — seks hundre
tønner rug fra de militære magasiner . .. «hvormed enhver Husholdning
nogenlunde efter dette Steds Størrelse nogenlunde kunde
blive forsynt til neste Vaar. Anden Foranstaltning til den Hensikts
. . . vidste man ikke at opgjøre».
I august år 1800 var problemet tilsvarende. Kjøpmennene
Bergh og Herfordt hadde ved den anledning henholdsvis femti og