Moss bys historie - Moss Historielag

197 Napoleonstiden: Gyllen rikdom, svart nød
Prester i Moss rundt
århundreskiftet:
Hans H. Thaulow 17 79 -1800
Peter Hount 1800-1802
Gunder Langbergl802- 1812
Fredrik Rynning 1813—1836
Siden kom han imidlertid til å angre på at han ikke hadde
reagert skarpere, skrev han. For etter hvert oppdaget han at
Hauge-bevegelsen fikk uventede konsekvenser, den sådde splid i
hjemmene og fremkalte rare tanker. En kvinne på Jernverket ble
rent avsindig i 1799, og det hadde åpenbart sammenheng med de
grublerier Hauge hadde satt i gang hos henne.
Hauge-vennene ble fra 1799 utsatt for en viss forfølgelse mange
steder. Selv om Hauge ble arrestert, virker det som om et par —tre
grupper av haugianere i Moss og Rygge fortsatte det arbeid han
hadde begynt. Gruppene besto av rundt ti personer, menn og
kvinner, unge og gamle, men vanligvis ikke barn eller tjenestefolk.
Og samlingsstundene varte sjelden mer enn et kvarters tid.
Om rasjonalisten og opplysningsmannen Thaulow var meget
arrogant i sin omtale av Hauge, var han, til forskjell fra enkelte
andre rasjonalister, en liberaler i praksis, og la ikke hindringer i
veien for bondesønnen og tilhengerne hans. Mange ble de imidlertid
ikke, verken i Moss eller Rygge på denne tiden. Blant de få
som sluttet opp, festnet muligens inntrykkene seg ekstra dypt. To
generasjoner senere, da den lavkirkelige, inderlige kristendom
skulle blomstre opp for tredje gang i Moss, viste det seg nemlig at
det hadde eksistert en tradisjon, en religiøs understrøm man kunne
knytte an til.
Klokkeren som aldri ga opp
Høsten 1799 var Niels og Kattrin Berglunds eldste datter, Dorthea,
syv og et halvt år. Dermed kunne hun begynne på «fattigskolen».
Fortsatt gikk skolen i Moss under dette navnet, men det vakte
neppe anstøt i samtiden. Broren Andreas begynte på skolen i 1805,
og lillesøster Anne Magrethe enda tre år senere.
Lærte de så noe på skolen? Lærte de å lese? Klagene over leseog
skriveferdigheten i Moss hadde nemlig vært mange. I regnskapet
for Moss by i 1794 heter det at det medfører «en næsten
uovervindelig Vanskelighed» å tilveiebringe skriftlige kvitteringer
blant innbyggerne på Moss, og at neppe mer enn en fjerdedel av
dem er i stand til å lese og skrive. Enda biskop og klokker siden
1730-årene hadde søkt å stimulere lese- og skriveferdigheten i
byen, hadde de ikke oppnådd altfor mye. Det var umulig å legge
skylden for dette på allmuen selv. Folk kunne normalt det de var
blitt opplært til. De kunne lese «kjent tekst», altså katekisme og
salmebok. Det var det krav som var blitt stilt til dem på 1700-tallet.
Bare unntaksvis hadde man dermed lært mer.
Den generasjon som ble voksne rundt sekelskiftet, var bedre stilt.
De skulle oppleve forandring og forbedring. De skulle nemlig bli
utsatt for klokker Horn i egen person.
Det fond som Christian VI i sin tid hadde innstiftet for å
stimulere skolevesenet i Moss, hadde mest hatt symbolsk betyd-