Moss bys historie - Moss Historielag

153 Napoleonstiden: Gyllen rikdom, svart nød
Den stolte Balgemager
Da presten og klokkeren i 1801 kom til hus nr. 32 inne på
Jernverket og skulle anføre yrkesbetegnelse på 66-åringen Anders
Carlsen, ville nok ikke han vite av bare å bli kalt arbeider. Carlsen
svarte sikkert stolt at han var «balgemager». Det betydde at han
var ansvarlig for blåsebelgene, og bare dem. Hans nabo, Jacob
Dahlgreen, kalte seg «kniphammermester».
Av de 291 menneskene som bodde inne på verket, var 77 menn i
fullt arbeid, om vi skal dømme ut fra folketellingen. Noen år
tidligere er antallet ansatte satt langt høyere. Forklaringene på det
kan være mange. Enten har det vært brukt sesongarbeidere i disse
årene, eller også har kvinnene på Jernverket deltatt mer aktivt i
produksjonslivet enn man ellers får inntrykk av.
I tillegg til befolkningen på verksområdet bodde bokholderen,
en kontorist og tre arbeidere inne i byen. Ytterligere to arbeidere
bodde på Krosser på Jeløy, en gård som tilhørte Verket.
Verksarbeiderne må ha vært yrkesstolte og svært bevisst hva
slags arbeid de utførte. I motsetning til mange dagarbeidere inne i
byen, men i likhet med de ansatte på klesfabrikken, oppga de derfor
nøyaktig hvilke arbeidsoperasjoner de utførte, som om de var
håndverkere. I likhet med håndverk stilte da også det arbeid de
utførte, store krav til den enkelte. Derfor var de stolte av sine fag.
De satte sin ære i at hver arbeider utførte sin jobb, og bare den
jobben han var kvalifisert for.
Kniphammermester Dahlgreen samarbeidet med en kniphammersmed
og en kniphammerdreng. Ti spikersmeder, to spikersvenner
og to spikerdrenger samarbeidet seg imellom. Dessuten fantes
ni hammersmeder og to materialsmeder. Det var dessuten en
mester i valseverket og tre valseverksarbeidere, fire masovnarbeidere,
en hyttearbeider og en hyttedreng, en kanonformer, en
formersvend og en «Canonbohrer».
Bare fjorten yngre menn på verket ble oppført uten spesifisert
yrkesbetegnelse. De var åpenbart mer fleksible, mindre spesialiserte
og gikk de andre til hånde med mer tilfeldig arbeid.
Først og fremst var det enkle produkter som tønnebånd og
spiker som ble produsert på Jernverket i Ankers tid. Enkelte
kanoner ble fortsatt støpt, og ovnsproduksjonen pågikk omtrent
som før. Men formene var enten de gamle eller kopier fra andre
jernverk. Bernt Anker, som ellers var en skjønnånd, ser ikke ut til å
ha interessert seg for den kunst som billedhuggerne ved Jernverket
tidligere hadde utøvd.
Forvalter med forstand
Det er vanlig å forestille seg Bernt Ankers tid som Jernverkets
Embireovn: «Vaseovn» laget pa .
Moss jernverk i 1827. Mønsteret er egentlige glanstid. Hva gjelder Verkets økonomiske suksess, kan
klassisk og viser greske vaser. dette meget vel diskuteres. For selv om Verket som økonomisk