Moss bys historie - Moss Historielag

68 Barokk og pietisme
med en tollekniv. Den stakkars hjelperen fikk adskillige kutt og
flenger, og det var bare så vidt Stabeis kone klarte å få mannen ut
av huset og i sikkerhet i hans eget hjem.
Schiøth hadde i embeds medfør til oppgave å megle, eller
dømme. Han lyktes imidlertid i å forlike de to. Resultatet ble en
minnelig ordning uten noen domfellelse, og partene gikk tilfredse
hjem hver til sitt.
Bare noen få måneder senere ble Stabel imidlertid igjen innstevnet
for byfogden. Denne gangen var det et drap det gjaldt,
sågar et drap på en mann som bodde i samme hus som ham. Saken
var at denne, som eide huset, hadde forsøkt å blande seg inn i
Stabeis hustukt. Selv mente Stabel at han hadde full rett til å gi sin
sønn eller sin hustru noen ørefiker på en lørdagskveld uten at
andre skulle blande seg i det.
En utrolig mengde vitner stilte opp i saken. En løytnant og en
fenrik hadde spilt kjegler med huseieren ute på gårdsplassen og
bivånet en del innledende krangling om ettermiddagen. En kjøpmann
hadde kommet innom huset utpå kvelden. Da hadde hele
selskapet, inklusive Stabel, gått i gang med å spille kort. Men
stemningen hadde vært dårlig.
Vekteren kunne også vitne i saken. Han hadde vært innom huset
flere ganger, og tjenestejenta hadde, etter som lørdagen skred frem,
løpt til og fra. Det hadde følgelig falt mange kommentarer om
Stabeis adferd overfor sin hustru den kvelden, og det var mange
som hadde ønsket å være hennes bolde forsvarer. Til slutt ble det
huseieren Stabel lot det gå hardest ut over. Det var han som endte
som det uskyldige offer for Stabeis ustyrlige temperament.
Dommen falt først etter ti måneders rettsmøter, nesten ett ar
etter at Stabel var blitt innstevnet første gang. Schiøth var denne
gang meget streng. Stabel skulle bøte liv for liv og halshugges.
Hans formue skulle deles i to: Den ene halvdel skulle den dreptes
etterlatte hustru ha, den andre halvdel gikk til statskassen. Tross alt
hadde det jo vært en meget kostbar etterforskning og rettslig
forfølgelse.
Siden byen ikke hadde noen arrest, ble Stabel inntil videre
plassert i huset hos madam Eichorn, enken etter den forrige
byfogden. Med dødsstraffen hengende over seg var det ikke rart
han forsøkte å flykte. Etter ett fluktforsøk ble han lenket på hender
og føtter. Ikke desto mindre lyktes han i å rømme igjen.
Stabel slapp altså unna. Verre gikk det derfor med dem som var
blitt pålagt ansvaret for vaktholdet. Det var fem mann i alt som
hadde skullet dele på oppgaven. Men én hadde gitt de andre
tillatelse til å sove og deretter falt i søvn selv. Å våke over fanger var
sikkert en deltidsbeskjeftigelse, og neppe godt lønnet.
Om fangens sosiale posisjon hadde vært avgjørende, eller om
bestikkelser hadde vært med i bildet, sier ikke retten noe om. I alle
fall ble det dyr søvn. Dommen falt tungt på vaktene, for de ble
dømt til å arbeide på Fredrikstad festning på livstid!