Moss bys historie - Moss Historielag

279 Viktoriatiden: Idyll eller bakevje?
Mossestol fra 1860: Slike stoler ble
produsert i mengdevis i Moss fra
midten av 1800-tallet. De fantes
både hos rikfolk og middelstand. De
klumpete bena vitner om ny dreieteknikkpå
verkstedene. Forsiringen
i >ySS en er °S S " tidstypisk. Setetrekket
er fra vårt århundre, men bomull
var ofte i bruk den gangen også.
Stilen kalles ofte med et tysk navn
— «biedermeier». I 1860-årene
hadde nyrokokkoen erstattet biedermeierstilen
når det gjaldt klær. Men
møbelmoten endrer seg aldri like
raskt.
I de romslige stuer hos familien Sundt stilte man nå møblene
opp etter tidens nye innredningsideal. Tidligere i århundret hadde
stolene gjerne stått oppmarsjert langs veggene. Nå ble de trukket
ut fra veggene og samlet i grupper ute på gulvet. Møbelsnekkerne
begynte å eksperimentere med kopier av eldre stilarter: nyrokokko
og nybarokk. Flere møbler var det blitt enn tidligere i århundret, og
polstrede møbler ble det stadig flere av. Hyggen og «kosen» som
innredningsideal var i ferd med å fortrenge de eldre og strengere
klassiske idealer for hjemmeinnredning.
Fremdeles var det mye som talte for å kalle Storgaden for byens
«fineste» gate, særlig om man bodde på nedsiden av gaten, slik at
man hadde stor, åpen hage helt ned til sundet. Og det var slik
«man» den gang burde bo, skrev Helga Sundt mange år senere:
«Hjemmene langs Mossesundet havde sin Have lige ned til
Stranden, hvor Brygge og Baad uhindret kunde naaes, hvorfra man
om Sommeraftnerne kunde nyde Roturer og fredelige Solnedgange.»
Slik bodde gjerne trelasthandlerne, for dermed hadde de oversikt
over havnen. Eierne av de mindre fabrikker som fantes i
byen, bodde gjerne også i Storgaden, men helst høyere opp mot
fossen.
Familien Sundt hadde i sitt nye hus ikke lenger selv direkte
adgang til sjøen. De eide fremdeles en hage ned mot sundet og
pleide derfor i sommersesongen å ta med seg ettermiddagskaffen
over gaten og drikke den i hagen. Det var kanskje ikke rart Helga
Sundt husket sin barndom som lutter idyll og solskinn?
Husjomfru, men ingen kammerpike
Den store murgården som nå huset Sundt-familien, var både
rommelig og solid. Men det var adskillige mennesker som bodde
der. I realiteten ga bygningen rom til tre husholdninger: «Besteforeldrene»
og de to tantene i første etasje hadde til sammen kun en
tjenestepike. De «unge» i annen etasje hadde syv barn og trengte
derfor mer hjelp. De hadde både husjomfru og tre piker, samt en
tjenestegutt. I tillegg bodde en eldre gårdskar, hans kone og sønn
inne i gården.
Det ga status å ha mange tjenestefolk. Dersom man valgte å gi
de forskjellige tjenerne fine navn, fortalte nok dette mer om
familiens vilje til å skape seg selv en fornem fasade enn om hva de
ulike jentene egentlig gjorde.
Det var bare i én familie i byen at fruen i huset hadde egen
kammerpike. Generaldatteren Rikke Gerner sto på alle måter i en
særstilling i Moss. Hun var søster av den berømte danske dikteren
H. F. Ewald og gift med byens mest snobbete mann. Derfor måtte
hun holde seg med en kammerpike som ikke hadde annet å gjøre
enn å hjelpe henne med å holde orden på kjolene og gjøre toilette.