Moss bys historie - Moss Historielag

148 Napoleonstiden: Gyllen rikdom, svart nød
Mathiesen forlot likevel Moss og lot Wilde igjen alene. Ville så
han klare seg alene? Han hadde teknisk innsikt, men ikke kapital.
Økonomien overlot han derfor til Niels Semb, som var bror av
forvalteren ved byens andre storbedrift, Jernverket. Produksjonen
gikk i disse årene likevel fremover. I 1792 var fabrikkens produksjon
blitt så stor at man måtte innrette opplag for fabrikkens
produkter både i Christiania og Drammen.
Det ble på denne tiden også produsert tøyer ett annet sted i
Norge, på Christiania Tugthus. De beste tøyene kom uten tvil fra
Moss, hvor man til slutt hadde bygget opp en anselig produksjon
for hjemmemarkedet.
Var så kundene fornøyd med de varer de ble tilbudt? Det synes
dessverre ikke akkurat slik. «Naar nogen vilde kiøbe sig en Kiole,
raader Skrædderen at de ikke skal kiøbe af det norske Klæde,» het
det i et klagebrev. Wilde mente dessuten å vite at andre norske
kjøpmenn som importerte tøyer, rakket ned på produktene fra
Moss. Hvor gode eller konkurransedyktige man var i Moss, er det
vanskelig å dømme om i dag. Det fantes nok av kritiske og
motebevisste kvinner i de norske byene på slutten av 1 700-tallet.
Hvorfor skulle de legge vekt på om et kjoletøy var produsert i Moss
eller i England? Det viktigste for dem var nok å ta seg godt ut, ikke
å gagne dobbeltmonarkiet!
Fabrikant Wilde i vansker
Hvis det er slik at antallet ansatte i 1801 lå lavere enn i 1 790-årene,
kan det være et tegn på at fabrikken rett før 1801 hadde innskrenket
arbeidsstokken.
I det året som nettopp var omme, hadde faktisk Wilde personlig
trukket seg ut av driften og oppgitt sitt bo. I mai 1800 hadde han
solgt sine møbler og øvrige eiendeler på offentlig auksjon. At han
måtte gå til dette skritt, skyldtes så langt fra at han hadde levd over
evne som privatperson. Det skyldtes de vansker fabrikken hadde
vært gjennom.
Wilde ble dermed delvis løst fra sin befatning med fabrikken, og
satt igjen med en personlig gjeld til Haagen Mathiesen på fire
tusen riksdaler. Det var et sørgelig resultat av fjorten års hardt
arbeid. Inntil videre bestyrte Mathiesen virksomheten fra Christiania,
og arbeidet må nå åpenbart ha gått «for halv maskin».
Mathiesen var fortsatt interessert i å kvitte seg med det hele. Den
gylne æra var over for klesfabrikken. Men driften ble opprettholdt i
noen år til.
Regimentsfeltskjær Adam Lund, sønn av Lauritz Lund, som et
par tiår tidligere hadde opparbeidet seg erfaring med tøyproduksjon
på Fuglevik, var av dem som hadde god lyst til å påta seg å
bringe fabrikken på fote igjen.
Men han var skeptisk på grunn av den unasjonale holdning han
syntes å observere hos sine medborgere. Han følte en «Betænkelig-