Moss bys historie - Moss Historielag

264 Viktoriatiden: Idyll eller bakevje?
Mursteinsforordningen av 23. april
1858 åpnet tradisjonelt: «Vi
Oscar», konge både over gather og
vender... bestemte at mur- og
taksten skulle kunne innfores tollfritt
til de to bramdxerjede byene,
Christiania og Moss. Blant dem
som underskrev, var byfogd David
Vogts eldre bror, Jorgen Herman
Vogt, som lenge var statsråd med
særlig ansvar for finanssaker.
Nå ble det like billig å bygge i
mur som i tre. Resultatet i Christiania
ble en betydelig økning i murbebyggelsen.
I Moss nølte folk mye
lenger med å bygge i mur.
m m
(' flf ©lltø 3?fld!)c fioiiflc
tu Sin*- c.i Kxrtin fe ISMbat rø gtrnbni;
Reaksjoner og konsekvenser
Det bidro til å skjerpe oppmerksomheten rundt brannen i Moss at
det hadde brutt løs en større brann i Christiania én dag tidligere.
Den varte lenger enn brannen i Moss. Men både i svensk og
internasjonal presse ble det skrevet om de to brannene under ett.
Bidrag til de nødstedte i Moss strømmet derfor inn fra Stockholm
og London, fra Le Havre og Calais, fra Enerhougens
Arbeiderforening i Christiania og fra Horten Haandverkerforening
tvers over fjorden. Derfra kom det til og med to brannsprøyter.
Størst glede vakte det nok likevel i Moss at hele den kongelige
familie i Stockholm engasjerte seg, både enkedronning Eugenie,
kronprinsesse Lovise og prinsesse Sophie ga sin skjerv ...
Ifølge byens avis, Moss Tilskuer, ble ikke byens fattige, dagarbeidere
og andre med få midler rammet. Denne merkelige konklusjon
baserte avisen på det forhold at de ikke eide så mye møbler
eller løsøre. Og ingen av dem eide de husene de bodde i. Følgelig
hadde de lite å tape. En viss logikk var det i det. Men det er like ille
å miste få eiendeler, særlig når det er det eneste man har. Saken var
imidlertid at det også var en del av byens små eiendomsbesittere,
håndverkere og småkjøpmenn, som eide sine egne hus, men ikke
hadde forsikret dem. Og det var åpenbart dem avisen bekymret seg
mest for.
Det gjorde ikke situasjonen lettere i Moss at 1858 også var et år
med pengekrise. Høsten 1858 ble det holdt flere tvangsauksjoner
på noen måneder enn man hadde holdt over mange år. Fogd og
politi fikk derfor nok å gjøre både i by og på land, og brannen kom
til å slå svært ulikt ut og få ulike konsekvenser for folk i byen.
Både fra et økonomisk synspunkt og fra et bygningshistorisk
perspektiv er det dermed naturlig å sette et skille i byens historie
nettopp i 1858. I første omgang måtte en rekke virksomheter søke
provisoriske løsninger. Rådhuset ble midlertidig flyttet til byfogdens
gård i Storgaden. Dessverre var en del arkivmateriale gått
tapt for alltid.
Gudstjeneste ble inntil videre holdt i en fabrikkbygning i
Storgaden. Gården hadde riktignok på 1700-tallet fungert som
rådhus, men siden var det produsert brennevin der i to mannsaldre.
Det måtte derfor komme reaksjoner på den nye bruk av huset.
En innsender i Moss Tilskuer i 1859 beklaget seg fælt: «Naa
udføres alle kirkelige Handlinger i den gamle Fabrikbygning i Fru
Wærners Gaard, medens Retferdigheden haandhæves i Byfogd
Vogts Dansesal og Arrestanterne bliver puttet i Hagemanns Kjælder.»
Siden måtte både kirken og en rekke private gårder bygges opp
igjen. De statlige myndighetene ønsket nå å stimulere bygging i
mur, så inntil videre bortfalt all toll på innførsel av mursten og
taksten fra utlandet.