Moss bys historie - Moss Historielag

\ \ 7 Barokk og pietisme
Byfogden, som skulle dømme i saken, valgte å definere sin rolle
som meglerens. Dermed kom det da også til forsoning til slutt.
Borgertroeskab
De norske byene hadde i egenskap av relativt selvstyrte enheter fra
gammelt av hatt sitt eget forsvarssystem, sitt borgerkorps. Til
gjengjeld var folk i byene fritatt fra å delta i det egentlige
militærsystemet i landet, bonde- eller legdshæren.
Men mens hele bondesamfunnet var involvert i landdistriktenes
militære system, var det bare skattyterne, folk med borgerskap, som
kunne delta i borgervæpningen. Fattigfolk, arbeidere og tjenere i
byen befant seg dermed på mange måter «utenfor» bysamfunnet.
De var utelukket fra borgerkorpset, slik de var utelukket fra byens
politiske liv. Slik sett sto de enda svakere enn husmenn og tjenere
på landsbygda. For de ble i det minste ble tilkjent forsvarsevne.
Selv om Moss som by betraktet var relativt ung og uten lange
bytradisjoner, må det sikkert ha blitt opplevd som en æressak for
mossingene å kunne stille et borgerkorps på bena. Under det
kongelige besøk i 1733 heter det bare at borgerskapet sto oppmarsjert.
Hadde de alt da organisert seg slik et borgerkorps skulle?
Det er mer nærliggende å tro at borgerkorpset ble etablert noen
år senere. Mot slutten av 1730-årene høres det ut som om byen har
fått en «stadskaptein». Og det var akkurat det lederen for borgerkorpset
i de mindre byene pleide å bli kalt. Det var kjøpmann
Friederich Daniel Liebstein som var den første som fungerte i dette
ærefulle vervet.
Borgerkorpset fikk siden sin egen fane, i 1748. Den var bekostet
av byens egne innbygere, var laget i hvit silke og påført malte
figurer. Fanen, eller «Fenellen», som man sa, inneholdt ikke noe
eget symbol for byen. Midt på tronte Norges gylne løve i et rødt
skjold. Og fanen fikk den rørende påskrift:
Med Troeskab, Lif og Blod,
vi underkaster os
for Kongens Fødder ned,
som Naadig seer til Moss.
I en liten by som Moss var det bare en mindre del av borgerne som
hadde solid økonomi. Det ville derfor vært uhørt å kreve av
borgerkorpsets medlemmer at de skulle holde seg med uniform.
Det ble dermed to hensyn å ta når det skulle utpekes offiserer og
underoffiserer. Det gjaldt å finne frem til dem som var best skikket,
og dessuten til folk som hadde råd til å skaffe seg den grønne
uniformen.
I praksis ble det slik at offiserene alltid ble plukket ut blant de
større kjøpmennene, mens håndverksmestrene og høkerne utgjorde
korpsets menige.