Moss bys historie - Moss Historielag

81 Barokk og pietisme
Møbelkunst i Moss: De menn på
Moss jernverk som skar formene
som ovnene ble støpt i, var eminente
billedhuggere som kunne sitt fag.
Heinrich Bech er den mest kjente av
dem. Denne forgylte bøkestolen
stammer fra 1770—1780-årene og
gir et forfinet uttrykk for godt møbelsnekkeri
i Moss umiddelbart før
den franske revolusjon, enten det nå
er Heinrich Bech, eller en mester
inne i selve byen som har skåret
den.
Han søkte seg verken inn som svenn eller prøvde å åpne eget
verksted, men gikk i stillhet i gang med å sy sko for folk privat. To
av byens etablerte skomakere, Gotthard Nadelsteen og Ole Schaaning,
kom imidlertid på sporet av ham og meldte fra om ham til
byfogden. Dermed måtte Nielssen møte for byfogden, som så
strengt på saken.
Det han hadde gjort, kan sammenlignes med skattesnyteri i våre
dager. Bare mestrene i håndverksfagene hadde borgerskap i byen,
og bare borgerne betalte skatt. Nielssen hadde ikke bare tatt arbeid
fra dem som hadde rett til det, han hadde samtidig begått et slags
skattesnyteri. Mannen fikk både en tålelig mulkt og ble nektet
arbeid i byen for en tid fremover. Den mann som hadde betalt ham
for å sy «ulovlig», måtte også betale en mulkt.
Ikke lenge etter at Nadelsteen og hans fagfelle hadde hatt
suksess med sin sak, stevnet tre av byens skreddere, med Ole
Morstuen og Johan Pless i spissen, en skreddersvenn fra Fredrikstad
ved navn Næbel, på nøyaktig samme grunnlag. Unge
Næbel hadde nemlig begynt å sy privat, for rikfolk i byen.
Spørsmålet var ikke hvorvidt Næbel sydde godt eller dårlig, men
hvorvidt han hadde rett til å utøve sin profesjon utenfor mestrenes
direkte kontroll.
Sannsynligvis ante Næbel hvor det bar, og at han ville bli
fradømt både arbeid og penger. Han unnlot derfor å møte i retten
og rømte nok byen også. Dermed var han ute av klørne til både
byfogden og de tre iltre skreddere.
En mann for sin kniv
I 1743 bodde det en gammel mann på Nore gård som både var
elsket og fryktet. Han var 78 år, het Joachim Rieck og var født i
Pommern i Nord-Tyskland. Men han følte seg sikkert ganske
norsk, for han hadde vært lenge i distriktet, og hans hustru,
Hilleborg Thune, var norsk prestedatter og var fjernt i slekt med
den tidligere forvalteren på Jernverket, Niels Thune.
Gamle Rieck kunne omtales med mange gruvekkende titler:
feltskjær, kirurg, kanskje også som «Doctor». Det eneste man ikke
kalte ham, var «Medicus». Det var han nemlig ikke. Rieck var
imidlertid like flink med kniven som noen håndverker i byen. Det
måtte han være, for det var hans jobb å skjære i levende mennesker.
Indre sykdommer kjente han dårligere til. Til det krevdes universitetsstudier,
og det hadde ikke Rieck. En god håndverker var han
imidlertid, det var få som torde klage på det han gjorde.
Som så mange av sin tids kirurger hadde Rieck vært lenge i
felten og lært seg det han kunne, gjennom å operere sårede
soldater. Til mossedistriktet var han også kommet sammen med
hæren. Fra slutten av 1690-årene hadde han vært tilknyttet
infanteriregimentet i amtet. Som han ble eldre og krigsfaren