Moss bys historie - Moss Historielag

174 Napoleonstiden: Gyllen rikdom, svart nød
Ulykkelig krarnhodhandler: Peder
Winge (1759-1802) eide byens
største krambodhandel i årene
rundt århundreskiftet. Han var en
markant skikkelse i bybildet. Sammen
med sin bror ledet han byens
borgerkorps og eide på denne tid
«Wingeløkken» midt i byen, som lå
der den nåværende Dronningens
gate går. Så, midt i byens gullalder,
gikk han fallitt, i året 1802, og døde
selv like dramatisk kort etterpå. I
samtiden forsto ingen helt årsaken
til det som hadde skjedd.
Alle som skulle drive handel på markedet, betalte avgifter til
bykassen, og man holdt nøye regnskap. Rentekammeret i København
ønsket selvfølgelig også å bli holdt informert om de inntektene
byen fikk inn. Det var både byens egne borgere og
tilreisende som drev handel på markedet. Mossingene fikk etter
hvert mer enn nok med å holde ro og orden, syntes de. Så fra 1796
av fikk byens stadskaptein, Peder Winge, tillatelse til å betale for
militær understøttelse.
Selv om markedet bare varte en uke, ble aktiviteten høy. Bønder
fra nær og fjern kom inn til markedet, enten de hadde noe å selge,
eller ei. Om man ikke trengte de varene som ble tilbudt, kunne man
alltids betale for brennevin.
De som tjente aller best på markedet, var byens vertshusholdere,
skrev byfogden senere. Folk som drev vertshus, var knapt for
mennesker å regne, mente han, de var «Statens Pest og Blodigler
. .. som nedsynker Nationen i Fordærvelse».
Dette hørtes jo ille ut. La oss da se litt nærmere på «blodiglene»
anno 1801. Byens bedre og bemidlede menn, byfogden blant annet,
drakk selvfølgelig sitt brennevin privat, eller i klubben. Og klubben
var det ingen som ville kritisere.
Det var nemlig allmuen man bekymret seg for. Og det var ikke
mer enn tre steder de kunne få servering. Birthe Hansdatter drev
vertshus i Kongens gade. Ettersom mannen hadde reist fra henne,
hadde hun kun en tjenestepike til å hjelpe seg. Høker Hansen drev
vertshus i Møllegaden med hjelp av sin kone og to tjenestepiker.
Og man kunne også søke til Anders Olsen, en tidligere smed i
Storgaden som nå i stedet var gått i gang med vertshus.
Ingen av disse lokalene var på mange kvadratmetrene. Mange
mennesker rommet de ikke. Og store omsetningen kan de heller
ikke ha hatt. Selvsagt ble det drukket litt tettere under markedet.
Og en og annen av de tilreisende fikk kanskje drive utskjenkning
fra sin bod også. Men var det dermed gjestgiverne og høkerne som
hadde «skylden» for fylleriet?
Kunne man ikke i stedet for å kritisere dem som omsatte
brennevin, ha kritisert dem som produserte det? Men det gikk ikke
an. Da ville man jo ramme Andreas Chrvstie og Johann Gude!
Byens støtter!
I stedet fortsatte kritikken mot markedet. Dans, spill og drikk
florerte. I Moss mente man at arbeidsfolk og håndverkere i byen
knapt gjorde et arbeidsslag den tiden markedet pågikk. Som årene
gikk, må dette ha blitt opplevd som verre og verre blant byens
egne.
I 1807 samlet derfor en del av byens borgere seg og forfattet et
bønneskrift til kongen. De ba innstendig om at markedet måtte bli
opphevet. Det ble for mye fyll og svir, het det. Først og fremst var
underskriverne bekymret for byens arbeidere: «De Folk som skal
bruges til Arbeidet, bliver mere og mere umoralske, uduelige og
vanartige.» Bøndene fra opplandet ville jo komme til bven for å