Moss bys historie - Moss Historielag

243 Napoleonstiden: Gyllen rikdom, svart nød
Om postmesteren mest hadde inntekter og ære, kunne det være
verre å være postfører. Ved kongelig resolusjon av 1801 ble det
foretatt en endring av postrutene. Posten skulle nå gå fra Horten
og over Tronvik til Moss og derfra videre nordover gjennom
Mosseskogen.
Heller ikke dette var en gunstig løsning, for man var engstelig
for snebrøytingen på Jeløy og for strekningen over sjøen fra
Horten til Moss. Det var postmesterens oppgave å holde kontinuerlig
kontakt med Tronvik, så man visste beskjed om forsinkelser
eller hindre i veien for postgangen.
Postkarlene hadde derfor strengt forbud mot å stanse underveis.
Passasjerer fikk de ikke lov å ta med. Det skyldtes hensynet til at
posten skulle frem, men var også basert på erfaring.
En enestående, men dårlig erfaring for postetaten var postranet i
Mosseskogen i 1815. En novembermorgen ble en postkjører på vei
sørover fra Vestby stanset midt inne i skogen, slått bevisstløs og
frastjålet flere tusen riksdaler.
Brede Nord, som røveren het, foretok et nytt ran ved Jonsten i
Råde ett år senere. Denne gangen ble han tatt. Og straffen for
postran var streng. Røveren ble ganske enkelt halshugget, i nærheten
av det stedet i Mosseskogen der hans første ugjerning hadde
funnet sted. På folkemunne kom dette veimerket derfor raskt til å
gå under navn av «Retterstedet».
Mislykte kanalplaner
Moss var en havneby med handel og trelast og jernverk, med
«malerisk deilig Beliggenhed», med trygg havn og rikt oppland.
Hvorfor ble så ikke byen større? Dette spørsmål formulerte
Christen Pram klart i et av sine mange brev fra Norge til
København i året 1804.
Pram forsøkte imidlertid selv å formulere forklaringen: Innseilingen
til byen var for besværlig! Man burde derfor bygge «en
Canal giennem den Isthme som binder Gieløen til det faste Land.
Intet synes rigtigere».
Saken var jo den at alle skip som skulle anløpe Moss, tapte svært
mye tid på å runde Jeløy før de eventuelt fikk gunstig vind og
avlutningsvis kunne krysse seg opp Mossesundet. Reisen ble
forlenget med to mil og et ukjent antall timer. Det nyttet jo ikke for
noe skip å ankre opp i det urolige farvannet utenfor Værlen annet
enn for en ganske kort periode, i sommersesongen. I Mossesundet
var det derimot smult og trygt.
Tanken om en kanal mellom fastlandet og Jeløy var ikke ny på
Prams tid. Den hadde vært fremmet, med jevne mellomrom, helt
fra Hannibal Sehested første gang drøftet spørsmålet i 1647. Siden
hadde Frederik IV tatt saken opp på begynnelsen av 1700-tallet.
Og drømmen om kanal hadde alltid blitt underbygget med tanken
om at Jeløy også historisk sett «egentlig» var en øy.