Moss bys historie - Moss Historielag

267 Viktoriatiden: Idyll eller bakevje?
Byutvidelser
1840: Første utvidelse. Da ble
de tidligere forsteder, Radet,
Krogsvold, Værlen og Værlesanden
innlemmet i byen
Moss. Inntil da hadde de ligget
under jurisdiksjonen i
landsognet.
1875: Andre byutvidelse
omfattet den sentrale del av
Jernverkets grunn nord for
byen, samt en del av Helgerød
med tilhørende strandpartier.
Dermed var den gradvise integrering
av Moss og landsognet
kommet enda et stykke.
som denne By i det hele synes at have gjort mindre Fremgang end
Amtets øvrige Byer, saaledes staaer Handelsvirksomheden paa
samme Punct ...» Moss forvandlet seg dermed på kort tid fra å
være en betydelig provinsby til å bli en relativt ukjent småby. Fra å
være landets tiende største by sank Moss ned på en femtende plass.
Siden skulle byen Moss igjen få oppleve dramatisk vekst i
næringslivet og bli vitne til en tilsvarende folketallsøkning. Det
skjedde imidlertid først i en senere periode av byens historie, etter
en serie med avgjørende forandringer. I 1860-årene, i Helga
Sundts barndom, var Moss inne i en stagnasjonsfase. All stillstand
har et element av hygge ved seg. Det er det inntrykk av Moss de
fleste har festet seg ved i ettertid. Idyll og bakevje trenger ikke være
et motsetningspar. Like gjerne kan begge forhold være uttrykk for
ett og det samme — for en by i ro.
Heimfødingenes by
Helga Sundt var født i den byen hun vokste opp, som datter av
foreldre som også var fra byen. Begge hennes bestefedre var også
fra Moss. Bare bestemødrene var født utenbys, henholdsvis i
Fredrikstad og i Onsøy. Til gjengjeld hadde de bodd svært lenge i
Moss.
5
Helga var på mange måter typisk for bybefolkningen i denne
fasen av byens historie. Av de 4129 menneskene som var registrert
som hjemmehørende på Moss i 1865, var det hele 2509 som var
født i byen. Slik sett var de innfødte mossingene i flertall. Det var et
nytt trekk. For første gang i Moss bys historie var heimfødingene,
de «ekte mossingene», i flertall.
På 1700-tallet hadde ikke bybefolkningen i Moss vært i stand til
å reprodusere seg selv. «Byene spiser mennesker,» sa man da. Moss
hadde vært helt avhengig av innvandring for å holde folketallet
oppe. Og tidlig på 1800-tallet hadde bybefolkningen i Moss faktisk
gått tilbake.
Etter det hadde en jevn befolkningsvekst satt inn, og befolkningen
hadde økt med tre-fire hundre mennesker hvert år
Etter som spedbarnsdødeligheten gikk ned og helseforholdene
bedret seg, begynte bybefolkningen å øke «på egne premisser».
Som arene gikk, kom innflytterne til å spille en relativt mindre
rolle.
Så lenge økonomien i byen hadde blomstret, var det like fullt
kommet nye folk flyttende til byen. Med dårligere konjunkturer
stanset også tilflyttingen. For hvorfor skulle man flytte til Moss
hvis man ikke var sikret arbeid der?
Hvis vi ser på den totale bybefolkning i Moss i 1865, var et
flertall av innbyggerne selv født i byen. Når femten hundre av
mossingene var barn under femten år, sier det seg selv at et flertall
av dem matte være født i byen.