Moss bys historie - Moss Historielag

89
Prostier på 1700 og tidlig 1800-tall:
Prosten hadde ikke noe fast sete,
men ble valgt blant sogneprestene.
Sognepresten i Rygge opptrer derfor
også som «prosten».
Barokk og pietisme
og verdslige autoriteter samarbeidet nært. For opprør mot Gud og
opprør mot annen øvrighet var, etter tidens tenkning, langt på vei
det samme. Derfor måtte man slå til mot synderne, strengt og
kristelig.
Verdige trengende
Peder Ellingsen visste godt at det var mange i Moss som var fattige
og led nød. I kirken så han enkelte som han visste var meget ille
ute, og ved mange folk i byen heftet det oppnavn med fattig- og
blind-. Året i forveien var det flere som hadde måttet spise
barkebrød. Likevel var det ingen direkte synlige spor av denne
fattigdommen på gaten. Uansett hvor fattige folk var: Det var
ingen tiggere å se i Moss.
I middelalderen hadde de fattige vært mer synlige. Da hadde
man også i folks øyne gjort en god gjerning om man ga en almisse
til en blind eller en krøpling som ba om hjelp. Nå var det blitt slutt
på den holdningen. Sist på 1600-tallet var betlerne blitt kriminalisert.
Det var nå forbudt å be om hjelp på gaten.
Etter tidens måte å tenke på fantes det to typer av fattige. Den
ene gruppen var de verdige trengende. Det var det offentliges
ansvar å sørge for dem. På den annen side fantes det også
arbeidssky, slappe individer og løsgjengere. Og dem gjaldt det å
holde utenfor byens grenser.
Det fantes ingen bygning i byen som var særskilt bolig for
fattige, syke eller vanføre. I 1762 hadde byen 35 mennesker som
var for fattige til at det kunne betales skatt på deres vegne. Pa
bakgrunn av de dårlige tidene tidlig i 1740-årene har tallet på
fattige da sikkert ligget like høyt.
Imidlertid kunne enkelte av disse fattige delvis forsørge seg selv.
De fikk «almisse» fra sognet, altså et bidrag til livets opphold, men
organiserte sin økonomi selv. For andre av de trengende gjaldt det
at det ble foretatt utebetalinger fra fattigkassen direkte til husstandsoverhodet
i den familie som var villig til å innlosjere fattige
hos seg.
I 1742 var det kommet et reskript om fattigvesenet i byene. Store
forandringer medførte det imidlertid ikke i Moss. Man hadde nå
formelt anledning til å utskrive en egen fattigskatt, i et proporsjonalt
forhold til byskatten.
Det ser imidlertid ut til at man fortsatte å skaffe penger til
fattigkassen på tradisjonelt vis: Gjennom innsamling av gaver
under høymessen. Dette synes å ha innbrakt flere hundre riksdaler
årlig. Og med det kunne man forsørge adskillige fattige.