Moss bys historie - Moss Historielag

287
Brenningens kulminasjon
Tall fra Moss, regnet i liter
1849: 1 489 000
1850: 2 289 000
1851: 2 480 000
1852: 1 548 000
Viktoriatiden: Idyll eller bakevje?
duserte både sin egen «mavestyrkende Aquavit» og sin egen
«Sundhedschokolade» og solgte begge deler sammen med vin,
tobakk, sukker og medisin fra sitt apotek.
Flere og flere brennerier skulle det bli. Et stykke ut i 1820-årene
gikk også etablerte trelasthandlere som David Chrystie, Niels
Borthig og Christian Bergh inn i bransjen. Spriten så en tid ut til å
gi sikkert utkomme for alle som hadde noe å investere.
Brennevinsbrenningen var for det første teknisk enkel, og reguleringer
ble det færre og færre av. I byene kunne nå enhver som
hadde borgerskap, gå i gang med å brenne, så sant kjelen var over
200 potter, eller 193 liter. Og forbruket bare økte, i tråd med
industriens ekspansjon. Slik fortonte det seg i hvert fall lenge.
Spritkongen på Moss
Midt i 1830-årene skjedde det et generasjonsskille innen mosseborgerskapet.
Først døde Henrik Gerner i 1837. David Chrystie
«den store» døde året etter. Henrik Gerners sønn, Jens Ludvig, var i
mellomtiden blitt gammel nok og hadde fått den fornødne bakgrunn
til å tre inn i farens virksomhet. Han var 27 år, men
åpenbart voksen. For forretningen bare blomstret videre i årene
som fulgte.
Også innen huset Chrystie gikk familiefirmaet videre. Her ble
imidlertid virksomheten vesentlig innskrenket. David Chrystie
«den yngre» overtok en del av trelasthandelen etter sin onkel. Uten
onkelens støtte trivdes han dårlig med forretningslivet, skulle det
vise seg.
Johann Gudes nevø, Mathias Gude, skulle siden kjøpe Chrystiebrenneriet
Chrystiene var på vei ut av brennevinsnæringen. Gudefamilien
sto imidlertid atter sterkt i bransjen. I tillegg fantes det en
serie med andre brennerier i Moss, Finch og Bassøe, Knudzen og
Bredal. På det meste fantes det fjorten brennerier i Moss. Likevel
hersket det liten tvil om at det var Jens Ludvig Gerner som var
selve brennerikongen.
I 1830-årene var brennevin blitt Moss bys viktigste næringsvei,
viktigere enn både trelast og jernverk, om vi ser på profitten
næringen skapte. Arbeidsplasser ble det også. I alt var det ansatt 89
mann i 1833, skrev byfogd David Vogt i sin beretning, og han
hadde ingen kritiske kommentarer til næringsvirksomheten.
Dette året var det fjorten brennerier i byen, og de hadde en årlig
produksjon på rundt en million liter. Dette utgjorde en åttendepart
av landets samlede brennevinsproduksjon. Det fantes på landsbasis
hele 350 brennerier, men brenneriene i Moss hadde en
kapasitet som lå langt over landsgjennomsnittet.
Til produksjonen i 1833 gikk det med nesten 8000 tønner korn
og 35 000 tønner poteter. Brenneriene hadde nå fått anselige