Melding for året 2007 - Sivilombudsmannen

2007–2008 Dokument nr. 4117Ved avslutningen av saken uttalte jeg:«Autorisasjonsordningen for tannteknikere ble innførtved helsepersonelloven 2. juli 1999 nr. 64 § 48første ledd bokstav z og trådte i kraft 1. januar 2001.Ordningen innebærer at «tanntekniker» nå er en beskyttettittel etter lovens § 74. Etter en overgangsordningpå 2 år kan tittelen ikke brukes av andre ennav dem som innehar autorisasjon, jf. forskrift omovergangsordning for autorisasjon og lisens til yrkesutøverei nye regulerte helsepersonellgrupper 21.desember 2000 nr. 1376 § 3. For klagerens vedkommendeinnebærer dette at han ikke lenger kan kalleseg tanntekniker og at det er begrensninger i hansmuligheter til å annonsere sin virksomhet. Dette vilkunne være til ulempe for ham i konkurransen omoppdrag. Han vil imidlertid fortsatt kunne drive sinvirksomhet.Overgangsforskriften trådte i kraft samtidig medloven. Den gir en rekke yrkesutøvere en mulighet tilå få autorisasjon basert på utdanning og dels påpraktisk erfaring. For tannteknikere er retten til autorisasjonetter overgangsordningen knyttet til «avlagtfag-/svenneprøve», og ikke til yrkeserfaring, jf. § 6første ledd. I Helse- og omsorgsdepartementetsmerknader til forskriften § 3 heter det at utdanningav tannteknikere nå er «lagt på høgskolenivå, og vilutgjøre den standard som skal legges til grunn vedsøknad om autorisasjon med hjemmel direkte i loven».Forskriften danner «et særlig grunnlag for autorisasjonbasert på den tidligere utdanningen på videregåendeskoles nivå».A har ikke bestått fag- eller svenneprøve og kanikke nyttiggjøre seg overgangsforskriften. Han måderfor vurderes etter helsepersonelloven, som i § 48tredje ledd oppstiller tre alternativer til grunnkravetom blant annet bestått (norsk) eksamen i annet ledd.Bestemmelsen lyder:«Rett til autorisasjon etter søknad har også densom:a) har utenlandsk eksamen som anerkjennes somjevngod med tilsvarende norsk eksamen,b) har utenlandsk eksamen som er anerkjent etteravtale om gjensidig godkjenning etter § 52, ellerc) på annen måte har godtgjort å ha den nødvendigekyndighet.»Alternativet i bokstav c kan leses som en generellbestemmelse om at realkompetanse («nødvendigkyndighet») er tilstrekkelig. Det er imidlertid tvilsomt,blant annet ut fra lovens oppbygging, om dettevar lovgivers mening. I lovforarbeidene, nærmerebestemt i Ot.prp. nr. 13 (1998-99) på s. 242, heterdet at tredje ledd «åpner for at det kan gjøres unntakfra kravet om at søker må kunne dokumentere eksamenfra norsk lærested, dersom søkers utenlandskeeksamen anses tilfredsstillende, eller vedkommendepå annen måte enn ved eksamen godtgjør å ha dennødvendige kyndighet». Videre heter det at før departementetavgjør «om autorisasjon kan gis på bakgrunnav utenlandsk utdannelse, må aktuelle utdanningsinstitusjonha vurdert utdanningen, jf. universitetsloven§ 48». Departementets merknader er knyttettil utenlandsk utdanning, og ikke til søkere mednorsk utdanning som er mangelfull. Bestemmelsenmå for øvrig sees i lys av reguleringen av autorisasjons-og godkjenningsordninger før helsepersonellovenstid, omtalt i NOU 1993: 33 Helsepersonellsrettigheter og plikter. Utredningen er en viktig del avforhistorien til helsepersonelloven.Helsepersonellnemnda har tolket helsepersonelloven§ 48 tredje ledd bokstav c slik at kjerneområdeter helsepersonell «som har utenlandsk eksamensom er mangelfull i forhold til norsk tilsvarende utdanning».Den anses imidlertid også å «komme tilanvendelse i de tilfeller der det mangler fag i utdanningtatt i Norge, eksempelvis fordi utdanningen ereldre ...». Jeg har ingen merknader til denne tolkningensom altså åpner for en vurdering av «nødvendigkyndighet» også for søkere som har mangelfull utdanningfra Norge. Tolkningen synes å ha god støttei forhistorien til lovbestemmelsen.Etter nemndas oppfatning kan ikke yrkeserfaringerstatte lovens hovedkrav om godkjent utdanning. Iklagevedtaket 31. januar 2006 uttaler nemnda at det«strider mot lovens system og oppbygging om helsepersonelloven§ 48 tredje ledd bokstav c skulle girett til autorisasjon for de som ikke har bestått denskolegang som skal gi grunnlag for autorisasjonen».Argumentasjonen synes å treffe godt for søkere somhar høyskoleutdanning etter at autorisasjonsordningenble innført og utdanningen lagt om. Jeg forstårdet slik at det i dag er et skjerpet krav til formell utdanninggjennom et 3-årig høyskoleprogram. Forsøkere som har eldre utdanning og langvarig praksis,synes argumentasjonen å være mindre treffende.Nemnda har i svaret hit argumentert med at A ikkebare har strøket «i et par enkeltfag, men har ikkebestått svenneprøven som er en prøving av hele denpraktiske delen av hans skolegang». Dette skjeddeimidlertid så langt tilbake som i 1981, og årsakenskal ha vært tidsbruken under prøven. A har påpektat han fikk gode karakterer i alle fag, også i de praktiskefagene som i innhold skal ha tilsvart arbeidsoppgaveneunder svenneprøven. Etter utdanningenhar han hatt en langvarig, variert og selvstendigpraksis. I korrespondansen med mitt kontor har advokat... anført at klageren «har »levert svenneprøven»hver arbeidsdag gjennom 25 år». Praktisk arbeidhar vært klagerens levebrød i en årrekke, og hanhar fremlagt attester som gir ham godt skussmål frasine oppdragsgivere. Disse innbefatter også ... sjukehus,kjevekirurgisk seksjon. I en slik situasjon synesdet svært formelt å avslå en søknad ut fra en mislykketprøve i 1981, i stedet for å gi klageren en mulighettil å godtgjøre sin kyndighet innen faget.Formålet med helsepersonelloven og autorisasjonsordningenkan stikkordsmessig sies å væreknyttet til pasientsikkerhet, kvalitet og tillit til helsepersonell.Formålet tilsier ikke en slik formell retts-