Melding for året 2007 - Sivilombudsmannen

2007–2008 Dokument nr. 4223tillatelse i loven og forskriften er oppfylt». Dette kanforstås som en oppfatning om at bevisbyrden hvilerpå klageren for at han bor sammen med sin ektefelle.Her har ektefellene erklært at de bor sammen og dehar vært villige til å underkaste seg politiets bostedskontroll.Det er etter mitt syn klart at det i en sliksituasjon er utlendingsmyndighetene som må sannsynliggjøreat det ikke foreligger et reelt bofellesskap.Det er her naturlig å sammenligne situasjonenmed saker hvor det er spørsmål om ekteskapet er reelteller proforma. Det er ikke tvilsomt at det er utlendingsmyndighetenesom har bevisbyrden (tvilsrisikoen)for at ekteskapet eventuelt er proforma, jf.blant annet Høyesteretts avgjørelse referert i Rt.2006 s. 1657.3. Avgjørelsesformen i nemndaSaken ble avgjort av en nemndleder alene etter forberedelsefra sekretariatet. På spørsmål herfra omvalget av avgjørelsesform uttalte nemnda:«Nemnda bestemmer selv avgjørelsesformen, jfutlendingsloven § 38b fjerde ledd. Bestemmelseni utlendingsloven § 38b tredje ledd førstepunktum innebærer at klage skal behandles inemndmøte når den byr på vesentlige tvilsspørsmål.Saker som byr på vesentlige tvilsspørsmålkan eksempelvis være der det er tvil om klagerenstroverdighet og det kan få avgjørende betydningfor sakens utfall om forklaringen legges tilgrunn, eller det er usikkerhet om sikkerhetssituasjoneneller barns situasjon. Videre kan det væresaker som er blant de første nemnda skal etablerepraksis for, eller som gjelder nye problemstillingerknyttet til lov eller forskrift.Nærværende sak falt ikke under noen av dissekategoriene. Det vises til at det sjelden oppstårtvil om hvordan kravet om at partene må bo sammenskal forstås. Videre var det i nærværendesak ingen objektivt konstaterbare holdepunktersom tilsa at partene hadde bodd sammen, ognemnda fant således at det ikke forelå vesentligetvilsspørsmål i saken.»Jeg er noe usikker på hva nemnda mener med«objektivt konstaterbare holdepunkter». Hvis detmed dette særlig siktes til at den oppgitte boligenbærer preg av at begge ektefeller bor der, må mangelenpå slike holdepunkter i denne saken være utlendingsmyndighetenesansvar, se ovenfor. Ektefellenehar forgjeves stilt seg til disposisjon. Jeg antar at detuansett vil være et subjektivt moment i vurderingenav om to personer bor sammen, og at troverdighetentil partene og eventuelle venner, slektninger og naboerm.v. vil kunne stå sentralt. En behandling i fullnemnd vil nettopp være egnet til å belyse slike forhold.Etter politiets tre mislykkede bostedskontrollervar saken etter mitt syn fortsatt utilfredsstillendeopplyst da den ble behandlet i nemnda. Når nemndalikevel valgte å avslutte klagesaken, ville en behandlingi nemndmøte med personlig fremmøte best hakunnet opplyse saken. Det er vanskelig å se at det ikkeforelå «vesentlige tvilsspørsmål» i forhold til vilkåretom å «bo sammen». En annen sak er at nemndaogså avgjorde saken på et annet grunnlag, se nedenfor.4. Manglende dokumentasjon av identitetManglende dokumentasjon av klagerens identitethar vært en selvstendig avslagsgrunn i saken. Utlendingsnemndahar uttalt følgende om dette i sitt svarbrevhit:«Ett av grunnvilkårene for rett til arbeidstillatelsefor familiegjenforening med ektefelle, er atdet ikke foreligger omstendigheter som nevnt iutlendingslovens § 8 første ledd nr 3, jf utlendingsforskriften§ 22 første ledd.Det er av grunnleggende betydning for norskemyndigheter å kjenne identiteten til personersom oppholder seg i landet, og enhver søkerplikter å dokumentere eller sannsynliggjøre sinidentitet, jf utlendingsloven § 37 jf utlendingsforskriften§§ 128 og 12 tredje ledd. Kravet tildokumentert/sannsynliggjort identitet fremkommervidere av utlendingsloven § 47 første leddbokstav a, jf utlendingsforskriften § 128 sisteledd hvor det gjøres straffbart å unnlate å medvirketil å avklare sin identitet.Når en søker ikke har dokumentert sin identiteter utlendingsmyndighetene avskåret fra å foretaen reell vurdering av om det foreligger eventuelleomstendigheter som skulle gi grunn til ånekte klageren tillatelse, jf utlendingsloven § 8første ledd nr. 3.Tvil om identitet i familiegjenforeningssakerforekommer gjerne der søker er tidligere asylsøkersom har fått avslag på søknad om asyl, mensom har giftet seg og/eller fått barn i Norge.Denne gruppen søkere har som regel kommet tilNorge uten identifikasjonspapirer.I enkelte saker gir søkers opplysninger ingensærskilt grunn til å tvile på oppgitt identitet. Likeveler det et grunnleggende prinsipp at søknadom tillatelse i familiegjenforeningssaker avgjørespå grunnlag av dokumentasjon med mindredet er særskilte grunner til at dokumentasjon ikkekan fremskaffes. Nemnda har siden sommeren2005 lagt en slik praksis til grunn.Klageren i denne saken ankom Norge somasylsøker i 2003 uten dokumentasjon på sinidentitet. Han har verken i asylsaken eller i familiegjenforeningssakenfremlagt id-dokumenter,som for eksempel pass eller fødselsattest. Nemndabemerker at det er et eksplisitt vilkår at mandokumenterer sin identitet ved søknad om familiegjenforening.»På vedtakstidspunktet hadde søkeren fremlagt enkopi av fødselsattest (i asylsaken) og legitimasjonskortfor asylsøkere, som var basert på hans egneopplysninger. Det forelå ingen originale identitetsdokumenter.Jeg kan imidlertid ikke se av det skriftligematerialet at søkeren uttrykkelig er bedt om åfremskaffe slike dokumenter. Noe slikt krav er ikkeinntatt i søknadsskjemaet eller i annen skriftlig informasjoni saken om familiegjenforening. Søkerensidentitet har heller ikke vært et omtvistet tema i asylsaken.