Melding for året 2007 - Sivilombudsmannen

2007–2008 Dokument nr. 4343I uttalelsen 22. november 2005 het det bl.a.:«Når det gjelder spørsmål om felles byggesøknadfor infrastrukturutbyggingen (veg, vann ogavløp), mener departementet at dette lar seg gjøre,men at søker ikke har krav på dette. Der foreksempel avløpssystemet er ett anlegg, kan derimotsøker kreve at dette behandles samlet.Plan- og bygningsloven (pbl) og forvaltingsloveninneholder ingen definisjon som gir svarpå spørsmålet om hvem som avgjør om det kansendes felles byggesøknad for oppføring av femidentiske bygg. Utgangspunktet er at søker velgerhva det skal søkes om, det vil si at søker avgjørhva byggesøknaden skal omfatte. Kommunenmå imidlertid i enkelte tilfeller kunne kreveat søker splitter søknaden ved å pålegge søker åsende inn flere søknader. Dette kan skje i tilfellerder reelle hensyn taler for dette, det være seg atgrunnforholdene på ulike deler av tomta er forskjellige,at tiltakene er meget ulike, at det er forskjelligesøkere på de ulike tiltak, at det er forskjelli de ytre rammer og lignende.»Departementet tar her opp spørsmålet om hvilkefaktiske tiltak som kan tas med i og behandles somén byggesøknad ... . Dette er et noe annet spørsmålenn det som er problemstillingen i vår sak. Henvisningentil uttalelsen synes likevel å vise at departementeter inne på tilsvarende synspunkter som de jeghar anført ovenfor. Departementet konkluderer medat selv om søkeren avgjør hva han vil søke om, måkommunen «i enkelte tilfeller» kunne «kreve» at søkerensplitter opp søknaden. Jeg forstår dette på denmåten at en slik oppsplitting kan innebære at tiltakshavermå nøye seg med å søke om rammetillatelse.Forskjellen fra det syn som kommer til uttrykk imin uttalelse synes primært å være at departementetlegger avgjørende vekt på at kommunen kan kreve atsøker splitter opp tiltaket, slik at oppsplittingen dermedformelt sett skjer på tiltakshavers initiativ.Et krav om at søkeren sender inn en ny søknadkan nok være på sin plass i saker der det er nødvendigfor å skape tilstrekkelig klarhet. Det fremstårimidlertid etter min mening som formalistisk ommyndighetene i alle tilfeller skal være avhengig aven slik fremgangsmåte. Jeg er naturlig nok helt enigmed departementet i at kommunen ikke på eget initiativog uten å spørre søkeren bør splitte opp behandlingennår det er søkt om byggetillatelse i etttrinn. Kommunen bør avklare hva søkeren ønsker,og kan neppe gi rammetillatelse mot søkerens uttrykkeligeønske. Dette følger både av prinsippet omgod forvaltningsskikk og den omstendighet at det ersøknaden som danner rammen for hva forvaltningenskal kunne gi tillatelse til. Likevel er det etter mittskjønn viktig å holde fast ved at plbl. § 95 gir enselvstendig hjemmel for bygningsmyndighetene.Det er opp til den bygningsmyndighet som behandlersaken å avgjøre om hjemmelen i loven skal benytteseller ikke. Her som ellers i forvaltningsrettener saksbehandlingen og rettsanvendelsen et myndighetsansvar.I praksis vil dette si at kommunen etterforholdene vil ha et selvstendig ansvar for å vurderespørsmålet om oppsplitting og ta det opp med søkeren.Sier søkeren seg interessert i en slik behandling,og myndighetene konkluderer med at lovens vilkårer til stede, må de kunne gi rammetillatelse uten atdet er nødvendig med noen ny søknad.Min konklusjon er med andre ord at normalsituasjonenvil være at rammetillatelse bare kan gis derdet uttrykkelig er søkt om det - jf. plbl. § 94 nr. 1 annetledd, men at § 95 nr. 1 i de tilfellene som der ernevnt, gir kommunen en selvstendig hjemmel for åsplitte opp behandlingen. Slik oppsplitting skal ikkeskje uten at søkeren er kontaktet og [har] tilkjennegittat han ønsker rammetillatelse. Jeg ser det slik atden praktiske forskjellen mellom mitt og departementetssyn ikke er stor, men at det prinsipielt erviktig å holde fast ved at det er myndighetene somhar ansvaret for saksbehandlingen, herunder anvendelsenav plbl. § 95.2.3 Behandlingen i klagesakDepartementet gir i sitt brev 18. mai 2007 hit uttrykkfor at en gitt tillatelse heller ikke ved behandling aven klage kan deles opp av bygningsmyndighetene.Dette var problemstillingen i ombudsmannssak 06/525. For enkelthets skyld behandles i det følgendebare den situasjon at kommunen har gitt en byggetillatelsesom er påklaget, og at det først under klageinstansens- fylkesmannens - behandling av saken viserseg at vilkårene for å gi byggetillatelsen, ikke forelå.Rammen for det klageinstansen skal prøve er regulerti fvl. § 34. Det fremgår av bestemmelsens annetledd at klageinstansen kan prøve «alle sider avsaken». Det er således uten betydning for klageinstansensmyndighet til å prøve klagen om den knytterseg til forhold som ved trinnvis behandling villevært behandlet i «rammefasen» eller «igangsettingsfasen».I praksis vil imidlertid prøvingen av kommunensvedtak skje med fokus på de anførslene som erfremsatt i klagen.Dersom fylkesmannen kommer til at vilkårenefor å gi byggetillatelsen er oppfylt, stadfester hankommunens vedtak. Kommer fylkesmannen på denannen side til at et eller flere av vilkårene for å gibyggetillatelsen ikke foreligger, må det tas stilling tilhvilke følger dette skal få. Herunder må fylkesmannenta stilling til hvor langt den aktuelle feilen rekker.Dersom fylkesmannen kommer til at de feilenesom hefter ved kommunens vedtak er slike at detoverhodet ikke var hjemmel for å gi den omsøktebyggetillatelsen, må fylkesmannen omgjøre kommunensvedtak og avslå byggesøknaden (eller eventuelthjemvise saken til ny behandling dersom det ergrunnlag for det, jf. fvl. § 34 fjerde ledd).Situasjonen kan også være den at det foreliggerforhold som er til hinder for at byggesøknaden kantas til følge fullt ut, samtidig som det ikke er noerettslig i veien for at det gis en mindre byggetillatel-