Melding for året 2007 - Sivilombudsmannen

292 Dokument nr. 42007–2008kunne gjøre det vanskelig og av og til umulig forham å «sette i gang» tiltaket innen utløpet av treårsfristen.På tidspunktet for kommunens vedtak vet ikketiltakshaver om forvaltningens endelige standpunktvil være at tiltaket er lovlig eller ikke. Den forventningenhan er gitt gjennom kommunens positivevedtak er kun i liten grad beskyttet selv om det senereviser seg at tiltaket er i tråd med gjeldende regelverk.En regel som pålegger tiltakshaver å påta seg risikoenforbundet med å basere seg på kommunens tillatelse,fremstår som lite velfundert. Fylkesmannenskal foreta en reell prøving i klageomgangen, og kanprøve alle sider av saken, herunder ta stilling til nyeopplysninger, jf. forvaltningsloven § 34 annet ledd.Får klagesaksbehandlingen det utfallet at rammetillatelsenoppheves, vil tiltakshaver i utgangspunktet selvmåtte bære de utgiftene han har pådratt seg.Departementet gjør i svarbrevet hit oppmerksompå kommunen og fylkesmannens mulighet til av egettiltak å gi oppsettende virkning og på denne måtenavbryte treårsfristen. Selv om jeg ser at denne kompetansenetter sin art kan benyttes til å motvirke demest urimelige resultatene, finner jeg det likevelkunstig at oppsettende virkning - som i utgangspunktetskal hindre at et vedtak gjennomføres før enklage er behandlet - skal brukes til å beskytte denretten som er gitt i vedtaket. Tiltakshaveren vil ogsåvære prisgitt at bygningsmyndighetene rent faktiskbenytter seg av denne kompetansen, for at langvarigsaksbehandling i klageomgangen ikke skal få betydningfor hans rettsposisjon.Reglene om erstatning vil kun i begrenset gradbeskytte tiltakshaveren. Dersom tiltakshaver avventerfylkesmannens klagesaksbehandling, kan han etteromstendighetene få økonomisk kompensasjonfor sine pådratte utgifter i anledning saken. Forvaltningenserstatningsplikt er likevel langt fra absolutt,og prosessen med å få utbetalt erstatning kan værelang og ressurskrevende. Kompensasjonen tiltakshaverenvil ha krav på, vil uansett kun i begrenset gradveie opp for bortfallet av rammetillatelsen.Viktigere er det at tiltakshaveren på det tidspunktetarbeidet må iverksettes, ikke vet resultatetav fylkesmannens klagesaksbehandling. Treffer fylkesmannenet negativt vedtak i saken, ligger det i lovenssystem at tiltak som iverksettes med støtte ikommunens rammetillatelse utføres på tiltakshaverensegen risiko. Utgifter forbundet med disse tiltakeneerstattes da ikke.Begynner treårsfristen derimot først å løpe vedfylkesmannens stadfestelse av kommunens rammetillatelse,vil avklaringen av forholdet til plan- ogbygningsloven markere fristens utgangspunkt. Detvil da være opp til tiltakshaveren å sikre fremdrifteni prosessen, og han vil ikke være avhengig av forholdutenfor sin kontroll eller av at han må påta segrisikoen forbundet med et mulig negativt utfall i klagebehandlingen.En slik løsning synes også forenligmed formålet om å unngå innvilgelse av rammetillatelseruten at det foreligger konkrete byggeplaner.Videre unngås den situasjonen at tiltakshaver for åivareta sin rett må investere ressurser i arbeid i tillittil en tillatelse som det er en ikke ubetydelig fare forat senere faller bort som følge av klageinstansens behandlingav saken.På bakgrunn av departementets argumentasjon ibrevet hit 4. juni 2007 nevner jeg for ordens skyld atjeg kun begrenser meg til å drøfte forholdet til påklagederammetillatelser. Saken foranlediger ingendrøfting av iverksetting av tiltak med støtte i en påklagetigangsettingstillatelse.5. Oppsummering og konklusjonPå denne bakgrunn har jeg kommet til at de bestegrunner taler for at treårsfristen i plbl. § 96 førsteledd begynner å løpe først på det tidspunkt hvor detforeligger et endelig vedtak i saken.Denne vurderingen bygger jeg på bestemmelsensordlyd, på uttalelsene i forarbeidene til fristbestemmelsen,samt det forhold at den motsatte regelen vilpålegge tiltakshaveren en ikke ubetydelig byrde oggjøre ham avhenging av forhold utenfor hans kontroll.Selv om det etter det opplyste er sjelden klagesaksbehandlingentrekker så langt ut i tid at tidsforløpetfår stor innvirkning på treårsfristen, vil forvaltningenssaksbehandlingstid under enhver omstendighetgå ut over tiltakshaveren. Uten klare holdepunkteri § 96 første ledd og i bestemmelsens forarbeiderhar jeg vanskelig for å se at en slik løsningvar tilsiktet fra lovgivers side.Fylkesmannen bes vurdere sitt vedtak på nytt ilys av de synspunkter jeg har gjort rede for foran.Jeg ber om å bli holdt orientert om den fornyede vurderingen.»Fylkesmannen omgjorde deretter sitt vedtak i sakenog stadfestet kommunens igangsettingstillatelse.80.Bruksendring til fritidsbolig(Sak 2006/592)Et bryggerhus hadde vært brukt som bolig frem tilmidten av 1970-tallet. A søkte om bruksendring frabolig til fritidsbolig. Fylkesmannen avslo å dispenserefra kommuneplanens LNF-formål samt fra byggeforbudeti strandsonen etter plan- og bygningsloven§ 17-2.Fylkesmannens vurdering tok utgangspunkt i atbygningen hadde stått tom i 30 år og ikke lengerkunne anses som bolig. A hevdet at bygningen ikkekunne miste sin «status» som bolig ved å stå tom.Ombudsmannen pekte på at plan- og bygningsloven§ 87 annet ledd bokstav e retter seg mot endringav bruken av eiendommen. Bruken av en eiendom erikke en egenskap ved eiendommen, men et uttrykkfor eierens/brukerens disposisjoner, og vil naturlig