Melding for året 2007 - Sivilombudsmannen

226 Dokument nr. 42007–2008for en fleksibel praktisering av aldersgrensen er nettoppfremhevet i Innst. S. nr. 183 (1980-81) s. 13,som det henvises til i forarbeidene til utlendingsloven,se Ot.prp. nr. 46 (1986-87) på s. 62, sitert inemndas brev hit. Forarbeidene er ellers knappe pådette punktet og det er ikke noen nærmere drøftelseav rekkevidden av reglene, som er nedfelt i forskriftsform. Det må legges til grunn at bestemmelsen blantannet tar sikte på å gi mulighet for forsørgede, voksnebarn å få familiegjenforening i Norge når vedkommende«ville bli den eneste som måtte være tilbake»,slik det er formulert i proposisjonen. Ettermitt syn må en søker med en far med ukjent identitetetter dette falle inn under forskriftens § 24 førsteledd bokstav e. Nemnda uttaler imidlertid noe forbeholdentat det ikke kan «utelukkes at tilfeller hvorfar er ukjent kan omfattes av bestemmelsen», men atdette må vurderes konkret. Hvis far er ukjent, vil ensøker nettopp kunne være det eneste familiemedlemmeti hjemlandet. Det vil i en slik situasjon heller ikkevære mulig å vite om far virkelig er i hjemlandet.Utlendingsnemnda har i sin redegjørelse for lovtolkningensærlig fremhevet behovet for objektivekriterier ut fra blant annet rettstekniske hensyn:«Ved en praksis hvor vurderingstemaet relatererseg til den faktiske omsorgssituasjonen og kontaktenmed gjenværende foreldre, istedenfor etobjektivt kriterium, vil sakene bli langt mer omfattendeog krevende. Det vil bli svært vanskeligå fastlegge hva som vil være det kvalifiserendemoment for at vedkommende skal sies å væreuten forelder i hjemlandet. I sakene må det da foreksempel vurderes om det at gjenværende forelderbor i en annen by eller et annet fylke i hjemlandet,at klageren og forelderen i hjemlandet barehar kontakt ett par ganger i året eller at de ikkehar hatt kontakt de siste 3 år, osv., vil være tilstrekkeligtil at vilkåret kan anses oppfylt. Enfortolkning av vilkåret uten at man forholder segtil gjenværende forelder som et objektivt kriteriumvil da kunne innebære en fare for økt forskjellsbehandling.Hensynet til likebehandlingtaler derfor sterkt for at bestemmelsen praktiseresslik som i dag. Det er heller ikke uvanlig atdet gis uriktige, uklare eller overdrevne opplysningeri utlendingssaker. Dersom den faktiskeomsorgssituasjonen og kontakten med den gjenværendeforelderen skal være det avgjørende vedforståelsen av vilkåret, vil dette føre til at langtflere av sakene må verifiseres i hjemlandet for åklarlegge om de faktiske forholdene er slik sombeskrevet i den enkelte sak, hvilket igjen vil væreressurskrevende.»Som nevnt har ombudsmannen tidligere akseptertutgangspunktet om at familierelasjonens nærmereinnhold ikke kan være avgjørende. Om det kantenkes situasjoner der dette utgangspunktet må fravikes,har jeg ikke foranledning til å gå nærmere innpå her. Jeg minner imidlertid om at rettstekniskehensyn og hensynet til en effektiv håndheving ogsåmå avveies mot andre forhold, slik som (det antatte)formålet med en rettsregel. Utlendingsmyndighetenestår overfor store utfordringer på dette feltet og behovetfor klart avgrensede kriterier er forståelig.Ukjent identitet er imidlertid et klart avgrenset ogobjektivt kriterium som etter mitt syn ikke reiser desamme problemer som anførsler omkring familierelasjonensnærmere innhold. En annen sak er hvilkekrav som skal stilles til sannsynliggjøring av en påstandom ukjent identitet. Den rent bevismessige sidenantas å kunne utgjøre en stor utfordring, i førsterekke for søkeren.2. Den konkrete vurderingen2.1. Utlendingsnemnda har på oppfordring herfra redegjortnærmere for vurderingen av de faktiske forholdenei saken, herunder erklæringen fra Den russiskeambassaden i Oslo. Det er nå avklart at nemnda,i motsetning til direktoratet, har lagt til grunn atdet oppgitte navnet på faren i fødselsattesten er fiktivt,og at det «formelt sett ikke finnes noen far»,som det heter i brevet hit. Ifølge nemnda er imidlertiddet avgjørende «om det faktisk finnes en far i livei hjemlandet». Det er enighet om at det er søkerensom må sannsynliggjøre at det ikke finnes en far ihjemlandet og at det er tilstrekkelig med alminneligsannsynlighetsovervekt. Uenigheten gjelder omopplysningene og dokumentasjonen i saken sannsynliggjørat A ikke har noen far i Russland.Utlendingsnemnda har ikke funnet dokumentasjonentilstrekkelig. Det er vist til at den fremlagte«mødreboken» viser at moren har mottatt trygd somenslig forsørger, men at dette ikke dokumenterer aten far ikke finnes. Så vidt jeg forstår er det ikkefremlagt annen relevant dokumentasjon knyttet tilmorens anførsel om en ukjent far. Spørsmålet formeg er imidlertid om anførselen overhodet lar segdokumentere og hvilke konsekvenser dette i så fallhar. Før jeg går nærmere inn på det, vil jeg kort gjennomgådet som fremstår som sentrale faktiske forholdi saken.Søknadsskjemaet er fylt ut av søkeren 1. februar2005. Det er ikke gitt noen opplysninger om faren ogdette er heller ikke noe eksplisitt krav i skjemaet.Pkt. 18B gjelder opplysninger om «Andre familiemedlemmeri Norge, hjemland eller andre land (ektefelle,barn, samboer, forlovede, foreldre, søsken)».Søkeren har her fylt ut stefarens navn. I det kortfattedeoversendelsesbrevet fra ambassaden til Utlendingsdirektoratet4. mars 2005 heter det at søkeren«opplyser at han har ingen søsken, og at han ikke vetnoe om sin far». Dette er ikke utdypet.Som vedlegg til søknaden fulgte bl.a. brev fraadvokat ..., der det heter om moren:«Hun har hele tiden vært eneforsørger for A. Farenhar ikke vært til stede under oppveksten, oghan har i dag verken kontakt med ham eller noenannen av familien på fars side.»Nemnda har i klagevedtaket uttalt at disse opplysningene«indikerer at det finnes en barnefar». Jeger enig i at formuleringen kan forstås slik. Etter mitt