Melding for året 2007 - Sivilombudsmannen

2007–2008 Dokument nr. 4277ning av de kostnadene som er forårsaket av feil forvaltningengjorde ved første gangs behandling av saken,mens slike utgifter må bæres av parten selv dersomhan ikke får medhold i runde nummer to.En slik ordning kan skape inntrykk av at den privateparts rett til å få sin sak forsvarlig behandlet isamsvar med saksbehandlingsreglene er avhengig avat han materielt sett har krav på det han søker om.Det bør være et grunnleggende prinsipp at enhverhar krav på at saken behandles forsvarlig i overensstemmelsemed regelverket, uavhengig av utfalletmed hensyn til realiteten. Jeg kan derfor, som tidligerenevnt, ikke gi min tilslutning til uttalelsen i departementetsbrev 2. september 2003:«Saksbehandlingsfeil knyttet til det første avslagetkan da ha tatt parten med på en lengre og merkostbar rundtur i forvaltningssystemet enn detsom ville vært ideelt, men noen materiell overlasthar vedkommende ikke lidt, og formelt mådet kunne legges til grunn at det godet han søkteom, det skulle han ikke ha. Det er etter vårt synikke urimelig at risikoen for udekte utgifter leggespå parten selv.»Når det gjelder kostnader knyttet til klagerundenummer to hvor realiteten i saken avgjøres, er det rimeligå la parten selv bære disse ved mislykket klage.Dette følger også, som nevnt, direkte av lovensordlyd. At parten ikke har krav på det omsøkte godet,er imidlertid etter mitt syn ikke en god begrunnelsefor også å pålegge ham risikoen for kostnaderforårsaket av saksbehandlingsfeil i forvaltningen. Enslik begrunnelse står i fare for å bli tatt til inntekt foroppfatninger om at en part som ikke har krav på detomsøkte godet, heller ikke har krav på en forsvarligog lovmessig saksbehandling.3. Sammenhengen med de alminneligeerstatningsregleneEtter min mening bør forvaltningen selv bære risikoenfor følgene av de feilene den begår i forbindelsemed saksbehandlingen. I brevet herfra 13. juli 2006til departementet het det:«I tilfeller der vedtaket oppheves på grunn avsaksbehandlingsfeil, og dette har påført den privatepart utgifter, vil det dessuten normalt værerimelig at utgiftene bæres av den som har begåttfeilen - altså forvaltningen. Et slikt synspunkthar en viss støtte i alminnelige culpabetraktninger.»Departementet synes å være enig i dette som etgenerelt utgangspunkt. I svarbrevet hit bemerket departementet:«Vi er, som en rettspolitisk betraktning, enig i atdet forhold at et vedtak oppheves på grunn av atet forvaltningsorgan har begått en saksbehandlingsfeil,taler for at den private parten skal slippeå bære de særlige kostnadene som oppstårsom følge av at feilen er begått. Opphevingen vilnormalt (men ikke alltid) ha bakgrunn i at det ergjort en eller flere feil fra forvaltningens side, ogat feilen er av et visst alvor. Når vedtaket opphevespå grunn av saksbehandlingsfeil, skjer dettesåledes normalt fordi det er grunn til å tro at feileneller feilene kan ha virket bestemmende påvedtakets innhold, sml. forvaltningsloven § 41.»På bakgrunn av uttalelsene i svarbrevet for øvrig,oppfatter jeg det slik at departementet mener atspørsmålet om dekning av kostnader som følge avsaksbehandlingsfeil må løses med utgangspunkt i alminneligeerstatningsregler.Jeg er enig i at de alminnelige erstatningsreglenedanner et naturlig utgangspunkt for vurderingen avspørsmålet. Som jeg antydet ovenfor, har de alminneligeerstatningsreglene betydning for forståelsenav forvaltningsloven § 36. De hensynene som begrunnererstatningsreglene, særlig på culpaansvaretsområde, vil i stor grad være relevante ved tolkningenav forvaltningsloven § 36. Ettersom forvaltningsloven§ 36 er ment å styrke den private parts rettsstilling,vil det dessuten gi best sammenheng i regelverketom bestemmelsen tolkes slik at den innenfor sittområde (dvs. dekning av kostnader ved å få endret etvedtak) rekker minst like langt som de alminneligeerstatningsreglene.Etter de alminnelige erstatningsreglene er utgangspunktetat saksbehandlingsfeil medfører erstatningsansvarfor forvaltningen. Saksbehandlingsreglenestiller krav til forvaltningens virksomhet. Bruddpå reglene er objektivt sett rettsstridig og medføreransvar etter culparegelen, med mindre det kan påvisesrelevante unnskyldningsgrunner. Dette vil sjeldenvære tilfellet når det begås saksbehandlingsfeil.Det kan i denne forbindelse vises til Graver, Alminneligforvaltningsrett (2. utg. 2002), side 517 der detuttales: «Brudd på lovbestemmelser om saksbehandlingenog etablerte krav til vurderingen vil ikke kunneunnskyldes med subjektive forhold, fordi bruddenei seg selv normalt vil representere avvik fra deobjektiviserte krav som ligger i den alminnelige culpavurdering».Tilsvarende synspunkter kommer tiluttrykk blant annet hos Hagstrøm, Offentligrettsligerstatningsansvar (1987), side 43 flg., Eckhoff/Smith, Forvaltningsrett (8. utg. 2006) side 468 flg.og Pedersen m.fl., Plan- og bygningsrett (2000), side632.I teorien hersker det en viss uenighet om hvorvidtdet dreier seg om et objektivt ansvar eller etstrengt culpaansvar. Det er imidlertid vanskelig å seat dette i praksis har noen betydning for spørsmåletom ansvar for saksbehandlingsfeil. Ettersom det ervanskelig å forestille seg at det kan foreligge relevanteunnskyldningsgrunner for slike feil, vil ansvarsgrunnlageti praksis være på det rene når feilener konstatert.Erstatningsansvaret er ikke betinget av at vedtaketer ugyldig, selv om dette vil være det normale iopphevelsestilfellene. Som departementet har påpekt,vil opphevelsen normalt ha bakgrunn i at det ergjort feil av et visst alvor og at det er grunn til å tro