Melding for året 2007 - Sivilombudsmannen

2007–2008 Dokument nr. 4361En klar fordel ved å plassere denne risikoen hostiltakshaveren, er at dette vil gi ham et incitament tilå fremskaffe mest mulig korrekte og realistiske opplysningertidlig i prosessen. Dersom klageinstansenikke skal ha adgang til å prøve de faktiske forutsetningene,vil det i mange tilfeller innebære at tiltakshaverenvil være tjent med å presentere et urealistisklavt overslag når konsekvensutredningsplikten skalvurderes. Dersom dette ikke kan prøves av klageinstansen,vil tiltakshaver, uten konsekvenser, kunneoppjustere dette etter at konsekvensutredningsplikter vurdert i første instans. En slik løsning vil væreklart uheldig og nærmest invitere til omgåelse avreglene om konsekvensutredningsplikt.Forskriftens § 8 legger opp til at spørsmålet omkonsekvensutredningsplikt skal avklares tidlig i prosessenog at en eventuell utredning skal foreligge førplanen eller søknaden sendes på høring eller leggesut til offentlig ettersyn. Ettersom en eventuell utredningvil utgjøre en viktig del av grunnlaget for planmyndighetenesarbeid, tilsier praktiske hensyn atdersom konsekvensutredning er påkrevd, bør denneforeligge tidlig i planarbeidet.Jeg kan imidlertid ikke se at verken konsekvensutredningsforskrifteneller rundskriv T-2/00 klart giruttrykk for at klageinstansen ikke skal foreta en selvstendigvurdering av de faktiske forutsetningene forplanvedtaket, herunder forutsetninger av betydningfor konsekvensutredningsplikten. Hvis så var tilfellet,ville det imidlertid ikke hatt avgjørende betydning,ettersom verken rundskriv eller forskrifter tilplan- og bygningsloven kan innskrenke den kompetansenfylkesmannen er tillagt i forvaltningsloven§ 34. Det følger av alminnelige trinnhøydeprinsipperat en slik innskrenkning eventuelt må fremgå avhjemmelsloven selv. Ordlyden i forskrift og rundskrivkan tenkes å ha betydning som tolkningsmomenti tilfeller der det er tvil om hvordan loven skalforstås. Slik tvil foreligger imidlertid ikke her.Det er på denne bakgrunn klart at fylkesmannenhar både rett og plikt til å prøve de faktiske forutsetningenefor reguleringsvedtaket. Fylkesmannen må idenne forbindelse ta hensyn til at det i ettertid kan hafremkommet opplysninger som indikerer manglerved det faktum som lå til grunn for kommunens behandling.Jeg sikter ikke her til helt nye omstendigheter,men om en bedre belysning av de faktiske forholdsom lå til grunn for kommunens vedtak. Detkan for eksempel tenkes at det opprinnelige kostnadsoverslagetinneholdt beregningsfeil eller operertemed urealistisk lave priser og derfor senere harblitt oppjustert. Dersom fylkesmannen kommer til atkommunens vedtak bygger på mangelfulle elleruriktige faktiske forutsetninger, vil dette kunne medføreat vedtaket må oppheves.Fylkesmannen synes etter dette å ha begrensetsin kompetanse ved behandlingen av klagesaken i engrad som ikke er forenlig med forvaltningsloven§ 34.1.2.2 Spørsmålet om det skal tas hensyn til nyeomstendigheterKlagerne har blant annet anført at dårlig fjellkvalitetog behov for opprydding av miljøgifter ville medføreøkte kostnader og at fylkesmannen måtte ta hensyntil dette under sin behandling av klagen.Disse omstendighetene forelå allerede da kommunenbehandlet saken og er derfor ikke «nye» iegentlig forstand. I forhold til spørsmålet om fylkesmannensprøvingskompetanse, er imidlertid det sentraleat forholdene ikke var kjent under førsteinstansbehandlingen,og dermed ikke utgjorde en delav de faktiske forutsetningene for vedtaket.På denne bakgrunn ble fylkesmannen i brev herfrabedt om å redegjøre for hvilken betydning slikeomstendigheter kan ha for spørsmålet om konsekvensutredningspliktog for en eventuell sammenhengmed synet på egen kompetanse.I svarbrevet viste fylkesmannen til at han ifølgeforvaltningsloven § 34 annet ledd kan ta hensyn tilnye omstendigheter og uttalte: «Også her vil fylkesmannenpåpeke begrensningene i fylkesmannensoverprøvingsadgang mht konsekvensutredningsplikten,som avgjøres på et tidligere tidspunkt, basert påtilgjengelige opplysninger på avgjørelsestidspunktet.Fylkesmannens overprøvingskompetanse antassom hovedregel å være begrenset til prøving avsaksbehandlingsfeil i planprosessen». Det ble også idenne forbindelse vist til konsekvensutredningsforskriftensordlyd og rundskriv T-2/00. Videre ble detuttalt: «Spørsmålet om konsekvensutredningsplikt erimidlertid underlagt en egen offentlig saksbehandlingsprosessmed et eget avgjørelsesorgan, noe sometter vårt syn medfører klare begrensninger i fylkesmannensoverprøvelsesadgang, herunder anledningentil å ta hensyn til nye faktiske opplysninger somikke forelå på tidspunktet for vurdering av konsekvensutredningsplikt».Jeg deler ikke fylkesmannens syn på adgangentil å ta hensyn til nye faktiske opplysninger. Hensynettil forutsigbarhet for tiltakshaver veier riktignoktyngre når det er spørsmål om å ta hensyn til slikeomstendigheter enn i tilfeller der de faktiske forutsetningenesom lå til grunn for kommunens vedtakviser seg å være feil. Det vil særlig kunne opplevessom urimelig dersom de nye omstendighetene vanskeligkunne vært forutsett av tiltakshaver og han risikererå pådra seg utgifter og forsinkelser ved at planprosessenreverseres. På den annen side vil det, blantannet på bakgrunn av tiltakshaverens interesse i ågjennomføre tiltaket, normalt være mest naturlig å laham bære risikoen for slike omstendigheter. Alternativetvil være at risikoen legges over på miljøet ogomgivelsene, ved at det, uten nærmere utredninger,iverksettes et tiltak som har et slikt omfang at detomfattes av reglene om konsekvensutredningsplikt.Dessuten vil en plassering av risikoen hos tiltakshaverengi ham en oppfordring til å foreta grundige un-