Melding for året 2007 - Sivilombudsmannen

2007–2008 Dokument nr. 4319nen og fylkesmannen fant ikke tilstrekkelige grunnertil å dispensere i den første saken som var til behandling,nemlig C-saken. Det første vedtaket som blefattet - og som da kunne tenkes å påvirke senere vedtak- var dermed et avslag på dispensasjon, stadfestetav fylkesmannen. Fylkesmannens opphevelse avdispensasjonen i den senere B-saken var således itråd med avgjørelsen i C-saken.Meningen med tilleggsbemerkningen i opphevelsesvedtaket,om at «[f]ylkesmannen forutsetter atman også ser på saken til C», fremstår som uklar.Det fremgår ikke klart at C-saken skulle behandlespå nytt, slik kommunen har lagt til grunn. Fylkesmannenhadde fattet endelig vedtak i denne saken,og kan ikke ved denne formuleringen sies å ha oppheveteller omgjort dette. Bemerkningen kunne likegjerne indikert at fylkesmannen forutsatte at B-sakenble sett i sammenheng med utfallet av C-saken.Fylkesmannen har selv uttrykt at det fremsto sommest naturlig at resultatet av kommunens nye behandlingble avslag i begge saker.Kommunen gjenopptok imidlertid C-saken og gadispensasjon relativt kort tid etter at overordnet forvaltningsorganhadde stadfestet avslaget. Fylkesmannenhadde anledning til å påklage denne dispensasjonen,men gjorde det ikke. C-saken er ikke innklagethit og jeg finner det derfor ikke riktig å kommenteredette nærmere. At fylkesmannen ikke påklagetdispensasjonen i C-saken kunne imidlertid ikkebinde hans overprøvingskompetanse når han, somklageorgan, fikk B-saken til behandling.Den andre dispensasjonen i B-saken ble gitt - ogklagebehandlet - av kommunen før dispensasjon blegitt i C-saken. Vedtaket i C-saken var således ikke etargument for - men heller eventuelt mot - å gi dispensasjoni B-saken da kommunen behandlet denne.Det var først ved fylkesmannens andre klagebehandlingav B-saken - etter at fylkesmannen hadde bestemtseg for å ikke påklage den mellomliggendedispensasjonen i C-saken - at C-saken i tilfelle kunnebrukes som argument for dispensasjon i B-saken.Forvaltningens gjentatte behandlinger av de tosakene ga dermed den faktiske konsekvens at et seneredispensasjonsvedtak (i B-saken) medførte atdet første, stadfestede avslaget (i C-saken) ble omgjorttil et dispensasjonsvedtak. Dette vedtaket ble såigjen - av fylkesmannen - brukt som avgjørende argumentetfor at dispensasjon måtte gis i B-saken.Dette er en form for sirkelargumentasjon som det erforståelig at det reageres på.Fylkesmannen har i sine svar hit vist til mine uttalelseri to tidligere ombudsmannssaker. Jeg vil derforavslutningsvis kort kommentere forholdet til disse.I sak inntatt i ombudsmannens årsmelding for2003 på s. 289 (Somb-2003-0431) fant jeg at det forelåså store uklarheter med hensyn til om de aktuellesakene var sammenlignbare, at jeg ba fylkesmannenvurdere dette spørsmålet på nytt. Selv om det ikkevar nødvendig for utfallet av saken, uttalte jeg ogsåat i tilfelle søkeren påviser saker som faktiskfremstår som like, må utgangspunktet være at disseer relevante. Synspunktet var hvorvidt en sak kunneregnes som en relevant referanse i forbindelse meden anførsel om usaklig forskjellsbehandling. Det varher ikke tilfredsstillende at forvaltningen avskrev enpåberopt sak som irrelevant uten nærmere begrunnelse.På hvilken måte en relevant referansesak kanvektlegges under «særlige grunner»-vurderingen, ikraft av likebehandlingshensynet, er et annet spørsmål.Jeg viser her til mine uttalelser i ombudsmannssak2005/1300. Sak 2003/431 ble for øvrig fulgt oppved at kommunen innhentet uttalelser i den påberoptereferansesaken fra sektormyndighetene, jf. ombudsmannensårsmelding for 2004 s. 53. Under henvisningtil at sektormyndighetene frarådde dispensasjon,la fylkesmannen til grunn at «det er tilstrekkeligpåvist at tillatelsen i [referanse]-saken er klartuheldig og at den ikke kan anses å representere enpraksis som kan gi grunnlag for å gi dispensasjon».Jeg fant etter dette ikke grunn til å trekke i tvil fylkesmannensstandpunkt, om at det ikke forelå usakligforskjellsbehandling, og vektla her at sektormyndighetenehadde frarådd dispensasjon både i dengjeldende saken og i den påberopte referansesaken.I nevnte sak uttalte jeg også at ettersom dispensasjonsmyndighetener lagt til lokale myndigheter,må deres vurderinger tillegges stor vekt. Dette måimidlertid sees i sammenheng med det som fremgårovenfor om relevansen av hensynet til det kommunaleselvstyre. Under vektleggingen vil det ogsåkunne ha betydning om kommunens vurderingerfremgår klart og om den på en saklig måte har løftetfrem og vurdert hensynene som gjør seg gjeldende isaken, herunder hensynene bak bestemmelsen detdispenseres fra.I ombudsmannssak 2006/167 fant jeg ikke at detkunne utledes noen direkte rett basert på usaklig forskjellsbehandling.I mitt avsluttende brev viste jegblant annet til Rt. 1983 s. 1290, der Høyesterett uttaltefølgende om betydningen av referansesaker:«[D]et forhold at enkelte søkere - som det kan seut til - på et kanskje sviktende grunnlag har fåtten gunstigere behandling enn den som er blittBendiksen til del, er ikke tilstrekkelig til å fastslåat det i forhold til ham er skjedd en usaklig forskjellsbehandling.»Det var på bakgrunn av tilsvarende betraktningerat fylkesmannen i gjeldende sak ble spurt om det innebarusaklig forskjellsbehandling dersom man i endispensasjonssak kom til et annet resultat enn i énlignende sak, som fylkesmannen mener er «klartuheldig av miljøvernhensyn».Etter å ha gjennomgått det omfattende referansematerialeti sak 2006/167, kom jeg til at dette «ikkekan være tilstrekkelig til å konstatere at det foreliggeren usaklig forskjellsbehandling». I denne sammenhengenuttalte jeg blant annet at det var «vanskeligå se hvilke hensyn som i disse sakene er blitt