Melding for året 2007 - Sivilombudsmannen

2007–2008 Dokument nr. 4265tementet kunne delegere til egne underliggende størreetater. Sist disse retningslinjene ble endret var vedkgl. res 20. desember 2002. Ved denne endringenble det enkelte departement gitt adgang til å frafalleforeldelsesinnsigelse uansett beløp uten først å måtteforelegge saken for Justisdepartementet eller Finansdepartementet.I sitt skriftlige svar 20. april 2001 på spørsmål(nr. 328) fra stortingsrepresentant Ansgar Gabrielsenbeskrev daværende finansminister Karl EirikSchjøtt-Pedersen frafallelsespraksis mht. foreldetkrav på tilbakebetaling av for mye innbetalt merverdiavgift/investeringsavgiftslik:«Selv om foreldelsesfristen på tre år er utløpt, erdet etter forvaltningspraksis imidlertid blitt aksepterttilbakebetaling av merverdiavgift/investeringsavgifti tilfeller hvor avgiftsmyndighetenefinner det tilstrekkelig godtgjort at det er betaltfor mye avgift i forhold til korrekt avgiftsberegning.I slike tilfeller påberoper staten seg ikke foreldelse.(Minutheving) Det er en absolutt forutsetningat den næringsdrivende kan dokumenteresitt krav på en betryggende måte. Etter praksisfrafalles ikke foreldelsesinnsigelsen for krav sompå søknadstidspunktet er eldre enn 10 år.»Denne uttalelsen fra daværende finansministerKarl Eirik Schjøtt-Pedersen kan vanskelig oppfattesannerledes enn som en bekreftelse på at Finansdepartementetog de underliggende avgiftsmyndighetenesfrafallelsespraksis den gang var basert på etgenerelt prinsipp om at foreldelsesinnsigelsen skullefrafalles såfremt kravet var tilstrekkelig godtgjort ogdet på søknadstidspunktet ikke var eldre enn ti år.Departementet har ikke hevdet at frafallelsespraksisendret seg i tiden mellom denne uttalelsen20. april 2001 fra daværende finansminister Karl EirikSchjøtt-Pedersen og departementets omleggingav praksis ved brevet til Skattedirektoratet 7. desember2005. Selv om det i utgangspunktet formelt kanstå det offentlige - på lik linje med private - fritt ågjøre gjeldende lovfastsatt foreldelse, bekrefter derforundersøkelsene herfra at frem til omleggingen 7.desember 2005 forholdt avgiftsmyndighetene seg tilen langvarig og konsekvent praksis som gikk ut på atforeldelsesinnsigelsen skulle frafalles såfremt kravetvar tilstrekkelig godtgjort og det på søknadstidspunktetikke var eldre enn ti år. Ved behandlingen aven anmodning om frafall av foreldelsesinnsigelsebegrenset således avgiftsmyndighetenes konkretevurdering etter den praksis som gjaldt frem til 7. desember2005 seg til hvorvidt den avgiftspliktiges dokumentasjonfor at det var betalt for mye avgift vartilstrekkelig og om kravet var yngre enn ti år regnetfra søknadstidspunktet. Fant avgiftsmyndighetene atkravet var tilstrekkelig godtgjort og det var yngreenn ti år regnet fra søknadstidspunktet, var det etterfast praksis klart at foreldelsesinnsigelsen skulle frafallesuten nærmere vurdering fra avgiftsmyndighetenesside. Denne avgjørelsen var da, ifølge avgiftsmyndighetenesegne retningslinjer for øvrig, ikkeopp til avgiftsmyndighetenes nærmere og konkretevurdering.Frem til omleggingen av praksis 7. desember2005 ga derfor disse retningslinjene og den forvaltningspraksissom var fulgt avgiftspliktige som på enbetryggende måte kunne dokumentere et tilbakebetalingskravsom var yngre enn ti år på søknadstidspunktet,en klar forventning om å få dette beløpet tilbakebetaltav staten. Jeg har derfor særlig merketmeg at Finansdepartementet synes å ha forutsatt atsøknader om frafallelse av foreldelsesinnsigelseninnkommet før praksisendringen 7. desember 2005skulle undergis høy prioritet nettopp for å forhindreat praksisendringen fikk urimelige konsekvenser forsaker som alt var til behandling da praksis ble endret,jf. nedenfor.3. Undersøkelsen herfra av saken til selskap A,har foranlediget en nærmere vurdering av den sakensammenlignet med likheter og forskjeller til to andresaker ombudsmannen er gjort kjent med og der frafallelseav foreldelsesinnsigelsen er innvilget etterden nye og strengere eller spesielle unntaksregelen. Itillegg til selskap B-saken som selskap A gjorde ombudsmannenoppmerksom på, jf. ovenfor, fikk ombudsmanneni juli 2007 oversendt fra departementetkopi av avgjørelsen i en annen sak hvor departementetfrafalt foreldelsesinnsigelsen etter sin nye ogstrengere praksis dels på grunn av lang saksbehandlingstid.I departementets begrunnelse 29. januar 2007 forå kunne frafalle foreldelsesinnsigelsen overfor selskapBs krav på tilbakebetaling av investeringsavgifthet det:«Departementet vil innledningsvis bemerke atdet ikke kan vektlegges at selskap B valgte åsamle de enkelte kravene i en og samme søknad,og at det derfor tok lengre [tid] før det kunnesendes en fullstendig søknad til fylkesskattekontoret.Heller ikke de investeringer som er gjortfinner vi å kunne legge avgjørende vekt på. Derimoter også departementet av den oppfatning atsaksbehandlingstiden her spiller en rolle. Selvom vi mener at selskap B selv må bære ansvaretfor den tid det tok å dokumentere kravene, er departementetkjent med at søknader som er innkommetetter selskap Bs søknad [19. januar2005] likevel ble ferdigbehandlet før praksisendringen.De avgiftspliktige bør som et utgangspunktkunne forvente at sakene blir behandlet iden rekkefølge de kommer inn til avgiftsmyndigheten,med mindre saken er av særlig komplisertkarakter. Dette var ikke tilfellet her. Tvert i motvar det ut fra beløpets størrelse klart at sakenmåtte avgjøres av departementet, og saken burdederfor ha blitt oversendt relativt raskt. I tillegg tiltidsmomentet finner departementet å kunne leggeen viss vekt på at det i dette tilfellet gjelderkrav på investeringsavgift og ikke merverdiavgift.Ettersom denne avgiften ble opphevet forflere år siden, er det ikke den samme risikoen iforhold til provenyet å frafalle i slike tilfeller.Kravet skiller seg således ut i forhold til de ordinærekrav på til gode merverdiavgift. Departementeter derfor under tvil kommet til at dette må