Melding for året 2007 - Sivilombudsmannen

216 Dokument nr. 42007–2008nekt for å opprettholde ro, orden og sikkerhet, etterat fengselet hadde gjennomført en større aksjon hvorhele avdelingen ble avkrevd urinprøve.Slik saken nå er opplyst etter undersøkelsen herfra,kan jeg ikke se at det er grunnlag for å rette avgjørendeinnvendinger mot at Sem fengsel benyttet§ 37 første ledd bokstav e som hjemmel for utelukkelsefra fellesskapet i dette tilfellet.4. Utmålingen av den endelige reaksjonenDet følger av forskrift til straffegjennomføringsloven§ 3-35 at utelukkelse etter straffegjennomføringsloven§ 37 kommer til fradrag i en eventuell etterfølgendereaksjon etter straffegjennomføringsloven§ 40 annet ledd bokstav c - e. I henhold til KSFsretningslinjer til straffegjennomføringsloven m.v.pkt. 3.43 skal «1 dag med hel utelukkelse fra fellesskapettilsvare 2 dagers utelukkelse fra fritidsfellesskap»ved etterfølgende reaksjon i medhold av straffegjennomføringsloven§ 40 bokstav d.Spørsmålet om avkorting i en etterfølgende reaksjonfor utelukkelse fra fellesskapet for en periodesom utgjør mindre enn et helt døgn, synes ikke å væredirekte regulert. Regionen har sluttet seg til Semfengsels vurdering om at det ved utmålingen måkunne foretas et skjønn i det enkelte tilfellet, og atdet i denne saken ikke var grunnlag for å gi én dagekstra i avkorting for de to timene utelukkelsen avden innsatte oversteg ett døgn.Jeg har ikke grunnlag for å rette innvendingermot at det i dette tilfellet ikke ble gitt ytterligere avkortningpå grunnlag av det påbegynte døgnet. Dennærmere grensen for når deler av et døgn eventueltskal gi grunnlag for avkortning, har jeg ikke foranledningtil å gå inn på her.»I brev til Kriminalomsorgens sentrale forvaltning(KSF) samme dag ga jeg uttrykk for at den manglendereguleringen av hvordan den innsatte skal behandlesi tilfeller der han ikke lykkes med å avgiurinprøve umiddelbart etter avkledning, utgjør enmangel ved retningslinjene til straffegjennomføringslovenog straffegjennomføringsforskriften. Jegba KSF om å treffe de nødvendige tiltak med tankepå å gi en nærmere regulering av disse spørsmålene.KSF oversendte senere kopi av likelydende brevsom var sendt til regionene i kriminalomsorgen. Detfremgikk av brevet at KSF i første omgang anså detsom mest hensiktsmessig å gi utfyllende bestemmelser(instruks) om hvordan retningslinjene til straffegjennomføringslovenog forskriften punkt 3.32 skaltolkes. KSF opplyste imidlertid at det også ville blivurdert å ta med innholdet i instruksen ved neste revisjonav retningslinjene.I brevet ga KSF uttrykk for at et forbud mot atinnsatte må oppholde seg nakne utover den tiden dettar å avgi urinprøve følger av retningslinjene punkt3.32 avsnitt «Urinprøve, utåndingsprøve, blodprøvem.v.», hvor det fremgår at krenkelse av bluferdighetutover det som er nødvendig for å avgi urinprøve påen betryggende måte, er å regne som «særlig ubehag»som ikke må forekomme. Det ble også vist tilavsnittet «Innledende bestemmelser» der det heter at«(u)ndersøkelsen skal ikke være mer inngripendeenn nødvendig». KSF hadde imidlertid merket segbehovet for nærmere regulering av forståelsen avretningslinjene, og på bakgrunn av dette ble følgendepresisering gitt:«Innsatte som velger å avgi urinprøve uten tilsyn,skal ta av seg alt tøy under tilsyn. Deretterskal de lukkes inn i et såkalt «nakent» prøvetakingsromalene. Hvis en innsatt i en slik situasjonopplyser om at han av en eller annen grunnikke klarer å avgi prøve akkurat da, men ønsker åprøve noe senere, skal han etter nærmere bestemmelserav leder av driftsenheten, tilbys klærå ha på seg i ventetiden. Den innsatte skal gis rimeligtid til å avgi prøven før det anses som urinprøvenekt.»KSF ba regionene om å viderebringe denne forståelsenav regelverket til driftsenhetene og bidra tilutarbeidelse av gode lokale rutiner som ivaretar hensynettil en human fangebehandling og oppfyllelseav vilkåret om at tiltak ikke skal være mer inngripendeenn nødvendig.Utlendingssaker65.Utlendingsdirektoratets saksbehandlingstid i sakom visum og oppheving av beståendeinnreiseforbud(Sak 2007/109)As søknad om visum ble først avgjort av Utlendingsdirektoratetetter en saksbehandlingstid på mer ennett år og fire måneder. Fordi klageren var underlagtet innreiseforbud etter en tidligere utvisning, ble visumsøknadenogså ansett som en søknad om opphevingav innreiseforbudet. Det tok mer enn tre månederfør saken ble oversendt til riktig enhet i direktoratet,og A ble ikke informert skriftlig om hvilken betydningdette ville få for saksbehandlingstiden.Ombudsmannen understreket viktigheten av atdet så snart som mulig blir avklart om det foreliggerforhold som gjør at en søknad skal behandles av enannen enhet i direktoratet. Det hadde vært på sinplass med en beklagelse til A fordi direktoratet bruktelang tid på dette. Videre uttalte ombudsmannen atklageren burde ha fått oppdatert skriftlig informasjonom forventet saksbehandlingstid i forbindelsemed oversendelsen av saken. Det ble understreket aten søker også må ha krav på informasjon under sakensgang i de tilfellene der vedkommende er bosatti utlandet og informasjonen om den forventede saksbehandlingstidener formidlet gjennom norsk uten-