Melding for året 2007 - Sivilombudsmannen

204 Dokument nr. 42007–200862.Overføring av forvaringsdømt tilbake til Ilafengsel, forvarings- og sikringsanstalt mot deninnsattes ønske(Sak 2006/1125)En forvaringsdømt innsatt klaget til ombudsmannenover kriminalomsorgens vedtak om å overføre hamfra et fengsel med høyt sikkerhetsnivå til særskilt tilrettelagtforvaringsavdeling ved Ila fengsel, forvarings-og sikringsanstalt, i strid med hans eget ønske.Ombudsmannen kom til at straffegjennomføringsloven§ 14 første ledd bokstav e ikke ga hjemmelfor overføringen og ba kriminalomsorgen om åforeta en ny vurdering av saken.KSF erkjente deretter at straffegjennomføringsloven§ 14 første ledd bokstav e ikke ga hjemmel foroverføringsvedtaket. Det ble også opplyst at den innsattevar overført tilbake til X fengsel, med sikte på åfå til en progresjon i retning av åpen avdeling medfrigang.Ombudsmannen tok KSFs svar til etterretning,og fant ikke grunn til ytterligere oppfølging av sakenut over å bemerke at det syntes passende med en beklagelsefra KSFs side overfor den innsatte.A er forvaringsdømt etter konvertering av tidligeresikringsdom. Han har tidligere vært innsatt ved Ilafengsel, forvarings- og sikringsanstalt (Ila fengsel),men ble i juli 2002 overført til X fengsel.Kriminalomsorgen region nordøst vedtok 31. oktober2005 å overføre A tilbake til Ila fengsel. Vedtaketvar hjemlet i straffegjennomføringsloven 18.mai 2001 nr. 21 § 14 første ledd bokstav e, der detheter at overføring kan finne sted dersom «bygningsmessigeeller bemanningsmessige forhold ellerplassmangel gjør det nødvendig». Det ble også visttil straffegjennomføringsloven § 11 tredje ledd, sombestemmer at bl.a. forvaringsdømte «bør settes inn iavdeling tilrettelagt for dette etter § 10 annet ledd».Slike avdelinger for mannlige forvaringsdømte finnesi dag ved Ila fengsel.Overføringsvedtaket ble opprettholdt av Kriminalomsorgenssentrale forvaltning (KSF) 23. januar2006. Etter en konkret helhetsvurdering fant KSF atAs individuelle behov ikke lenger ble best ivaretattved fortsatt opphold i X fengsel. KSF viste blant annettil at hans «progresjon» syntes å ha stagnert og atdet ville være viktig med et miljøskifte for å unngåen negativ utvikling. KSF pekte også på at A i densenere tid hadde fått avslag på flere permisjonssøknader,bl.a. som følge av at det ikke var funnet sikkerhetsmessigforsvarlig å innvilge permisjon. Videreviste KSF til at han hadde blitt overført til avdelingA ved fengselet som følge av at hans adferd tiltider ble oppfattet som både ustabil og truende, samtat han ved flere anledninger hadde takket nei til å blioverført til en avdeling med større fellesskap fordihan ikke ønsket å omgås andre innsatte. KSF pekteogså på at tingretten hadde forlenget forvaringstidenmed to år under henvisning til faren for ny, alvorligkriminalitet. Det het videre at det for KSF var vanskeligå se at det ved X fengsel ville skje en slik utviklingi As soningsforhold at det ville være sikkerhetsmessigforsvarlig å gi ham permisjon. KSF uttalteogså at A ved Ila fengsel ville kunne få en oppfølgingtilpasset hans individuelle behov.As advokat brakte saken inn for ombudsmannenog gjorde gjeldende at vedtaket var sterkt urimeligog derfor ugyldig. Han viste til at overføringen ikketok hensyn til As behov, og at den ville bremse hanssoningsprogresjon. I denne forbindelse ble det blantannet pekt på at A under soningen ved X fengselhadde vært elev ved den videregående skolen tilknyttetfengselet og at han hadde fått meget gode karakterer.Det ble anført at skolegangen hadde gittham en meningsfull hverdag og mestringsfølelse, ogdet ble pekt på at han hadde fått tett oppfølging fraskolens side. Tilsvarende skoletilbud og oppfølgingville han ifølge advokaten ikke kunne få ved Ilafengsel.Videre ble det vist til As særskilte behov for oppfølgingpå grunn av sin ADHD-lidelse. Det ble anførtat han ved overføring til Ila fengsel ikke villekunne opprettholde relasjonen til sin psykolog, somhan hadde gått til samtaler hos i flere år og opparbeidetet særlig tillitsforhold til. Ifølge advokaten ønsketA ved løslatelse å bosette seg i X og fortsettesamtalene med sin psykolog. Advokaten pekte ogsåpå at et «nytt» fengsel trolig ville ha behov for tid tilå gjøre seg kjent med A, før han eventuelt kunne gispermisjon, og at han med dette ville bli satt «ytterligeretilbake i soningen». Det ble også trukket frem atoverføringen ville virke negativt fordi han under tidligeresoning ved Ila fengsel skulle ha hatt store personligekonflikter med ansatte som fortsatt arbeiderder. Avslutningsvis ble det opplyst at A både i 2003og 2004 ble forsøkt overført til Ila fengsel, men athan begge ganger fikk medhold av KSF i sine klagerpå overføringsvedtakene. Det ble anført at forholdenesom den gang talte mot overføring, fortsatt gjordeseg gjeldende.A kom etter dette med flere tilleggsskriv. Hanimøtegikk bl.a. KSFs påstand om at hans individuellebehov ville bli best ivaretatt ved en overføring, ogga uttrykk for at KSF burde ha spesifisert hvilke behovsom ville bli bedre ivaretatt ved Ila fengsel enndet som allerede var tilfellet i X.Saken ble deretter tatt opp skriftlig med KSF,som ble bedt om å redegjøre for sin forståelse avstraffegjennomføringsloven § 14 første ledd bokstave og hvilken adgang bestemmelsen anses å gi til åoverføre forvaringsdømte innsatte til Ila fengsel fraandre anstalter. KSF ble også bedt om å redegjørefor de konkrete bygningsmessige, bemanningsmessigeeller plassforhold ved X fengsel og/eller Ilafengsel som ga grunnlag for å benytte hjemmelen idet foreliggende tilfellet. Videre ble KSF bedt om å